John Prine – The Tree Of Forgiveness
(Oh Boy , 2018)
Det finnes en (vandre)historie om unge håpefulle låtskrivere som nervøst fikk framføre sine skarpeste låter til Townes Van Zandt, hvor mesteren sjøl, i beste fall kunne trekke lett på skuldrene og kvittere “hmm, not bad”, hvorpå han grep om gitaren og spilte Pancho&Lefty for vedkommende, bare for å demonstrere distansen mellom kvalitet og det å være direkte gudebenådet som låtskriver. De siste dagene har jeg lekt litt med tanken om at John Prine var en sånn ung håpefull en og dro Caravan Of Fools for den godeste Van Zandt. Tror kanskje Townes hadde trengt noen sekunder ekstra før han eventuelt hadde starta på “Poncho was a bandit boys…”
Men så er ikkje John Prine ung og håpefull. Han har vært i gamet en mannsalder og vel så det, og servert oss noen aldeles fenomenale skiver i skjæringspunktet singer/songwriter og reinspikka country. Ikke minst står debutplata som en bauta, med klassikere som Sam Stone og Illegal smile. Denne anmelder har ikke full oversikt over hele katalogen til Prine, men tør allikevel påstå at The Tree Of Forgiveness vil bli stående som noe av det sterkeste i en allerede bunnsolid og omfattende katalog. Med tanke på mannens alder, 71 år, og frekvensen på plater med egenkomponert materiale (den forrige er fra 2005) er det langt fra urimelig å frykte at dette fort kan vise seg å bli hans siste studioplate. Det er derfor rett og slett stor stas at det har blitt så fortreffelig bra som det har blitt.
På mange måter føles det også som at en eller annen sirkel er avsluttet, det er så mye på The Tree Of Forgiveness som sender tankene tilbake til nevnte debutplate. Humoren, viddet og melankolien er like treffsikker som i 1971 og det er sogar låter som har mangt et likhetstrekk med platene for drøye 40 år siden, Boundless Love kunne sogar lett passert inn på nevnte debutplate. Forøvrig ei låt med mange likhetstrekk med Chris Knight sin kruttsterke William, dog med en langt fra like guffen historie som bakteppe.
Det er låtene som heller lengst i retning det melankolske og mørke som treffer spikeren hardest på hodet på The Tree Of Forgiveness. Nevnte Caravan Of Fools er en rysare av ei låt, smidd litt over samme lest som David Olney sitt mesterverk Jerusalem Tomorrow, og usaklig vakre Summers End sender tankene sporenstreks i retning Guy Clark, en retning som umulig kan være annet enn et stort kvalitetstegn. Så skjørt og vakkert om tapt kjærleik at det kunne tatt pusten fra enhver. No Ordinary Love må også fremheves i dette temmelig celebre selskapet av kremlåter, med sine flotte akkordklanger og en melodi med visse paralleller til det Jason Ringenberg engang omtalte som tidenes beste bluegrass-låt; I’ve just seen a face med The Beatles.
De mer tradisjonelle countrylåtene er bunnsolide de også, men de går ikkje gjennom marg og bein på samme måte som låtene over gjør. Det er mer hva man kan forvente av en som kjenner sjangeren inn og ut vet å levere, men med noen overraskelsesmomenter her og der, som når Prine nærmest glir over i mongolsk strupesang i Crazy Bone, en teknikk han trolig må ha tilegnet seg som resultat av kreften han har kjempet mot, en kamp han ser ut til å ha vunnet. Og nettopp en vinner er det John Prine framstår som gjennom platas drøye halve time, hvor det hele avsluttes med en artig liten vise om hva han skal foreta seg når han engang kommer opp til far sjøl, og da snakker vi ikkje lengre om Townes, men en av de andre Gudene. Fiffig og morsom låt, men her er det på sin plass å dra fram Bill Morrissey sin aldeles briljante Letter from Heaven som et foretrukket valg hva reiseskildringer fra den andre siden angår.
Plata er nydelig produsert, bandet han har med seg gjør sine saker så godt som plettfritt, og det er intet annet imponerende at en låtskriver fra “den gamle skolen” kan levere noe så potent så langt ute i karrieren sin. John Prine parkerer det meste av dagens unge håpefulle låtsmeder mer eller mindre fullstendig, og har meget trolig levert årets raffeste singer/songwrriterplate. Hurramegheiforeiplate!
CEVBOF er fjetret og lander på en kruttsterk 7.0/9.0