The Sound Explosion – The Explosive Sounds Of The Sound Explosion
(Lost In Tyme , 2018)
Det må være noe med det azurblå vannet i Grekenland…
Det er ingen hemmelighet at denne skranglefanten har et musikkhjerte som banker ekstra varmt for gresk skrammel, og ikke minst The Sound Explosion. Det var derfor med et lite snev av skrekkblandet skrekk, og ikke så rent lite nevroser involvert at undertegnede sveide i gang The Explosive Sounds of The Sound Explosion, oppfølgeren til debuten, vol14 i aldeles utsøkte Teen Trash – for 24 år siden!
Grekerne tar seg god tid mellom utgivelsene, men når de først klemmer til med 14 nye perler, er det som om tiden har stått stille, og et lettelsens sukk etterfølges nokså umiddelbart av et tilfreds glis, like sleskt som hos SP-topper på hyttetur, når In My Grave setter en sylskarp standard fra første fraspark – fuzz og farfisa slik det er ment å gjøres. Et vanvittig fett groove med et ekstravagant og fandenivolsk primalskrik i forkant av en orgelsolo tøffere enn Roland Cedermark på speed. Det er aldeles prima vare, gjort etter alle kunstens regler – 100% ubesudlet og genuin garagepawnk, det vi på godt norsk kaller en killer.
Plater som starter så råbarskt kan umulig holde en slik kok hele veien, men Don’t shoot me down er ikke nevneverdig daffere, samt den har dette fiffige elementet av en slags psykedelisk noia-stemning over seg, noe flere av våre greske helter er utsøkte utøvere av. Det er litt i samme gata som det feiende flotte brasilianske orkesteret Os Haxixins, dog ikke fullt så mareritt-aktig. Den er heller ikke totalt ulik Dovregubbens hall, men akkurat det må nok tilskrives tilfeldigheter mer enn overlegg.
Bortsett fra en 7” i 2013, en split med glimrende The Basements, er dette første livstegn siden “The last recordings” så langt tilbake som i 2000, noe som ikke akkurat gjør The Explosive Sounds mindre imponerende. Noe som imponerer like mye som vitaliteten og gnisten etter så mange år “i eksil” er de helt avsindig gode låtene de snekrer. Det er skyhøy kvalitet over hele fjøla, men noen trudelutter er enda hvassere enn resten. Den aldeles gnistrende moody Bring Back Your Love, som har vært tilgjengelig en stund, var ingen innertier umiddelbart, noe som i ettertid fortoner seg som et mysterie større enn Bermuda-triangelet. Girl Of My Dreams, Girl Of My Life må nevnes i samme åndedrag, smidd mye over samme lest som den er.
Hele plata, enten det være seg gitarene i I’m Lost and I’m Found , eller den totalt iumotståelige melodien i No Matter What Yo Do, vet å behage kresne øreganger og det hele glir ned som en iskald Mythos under en het sommerkveld i Parga. Så får det heller stå sin prøve at det dabber ørlite, men det er virkelig ørlite også, mot slutten, samt at vokalen ikke alltid er like suveren plata igjennom, men details schmetails. Fuzz on!!!!
Det er bare å reise statuer av hele bandet på taket av Akropolis for denne gjengen fra Athen spiser lett oliven med de andre gudene i gresk mytologi.
CEVBOF fuzzer inn til en kruttsterk 7.5/9.0
Skiva, som bare finnes i skarve 600 exemplarer (og max 599 er tilgjengelige ;)) kjøper du her: