The Peawees – Moving Target
(Wild Honey/ Rum Bar, 2018)
Så kom den da. Årets plate. Eller det som i alle fall er en eksepsjonelt god søknad om akkurat den tittelen. Italienske The Peawees har holdt det gående i over 20 år, og å levere noe så livsbejaende, vitalt og friskt etter såpass mange år i gamet er en bragd på høyde med seriegull til Brann.
En kjapp hoderegning tilsier at dette er italienernes sjette full-lengder. Undertegnede har ikke stålkontroll på samtlige, men er allerede ganske sikker i sin sak på at dette matcher eller overgår alt de har gjort tidligere.
Det starter rett og slett forrykende med Walking Through My Hell, en powerpopsoul-genistrek som har ordet K-L-A-S-S-I-K-E-R risset inn i rillene. Rett og slett en forrykende låt, som burde vært a-listet av det som finnes av radiostasjoner rundt om kring. Låta kunne vært sakset ut fra debuten til Elvis Costello. Nesten.
Bandets, og platas aller sterkeste kort, foruten den helt vanvittige teften for strøkne melodier og uimotståelige hooks, er spennet i sjangere de ikke bare flørter med, men regelrett nailer. Grunnsteinen er breibeint rock&roll, men det oser garage, powerpop, rhythm & blues og ikke minst soul fra alle bauger og kanter. A reason why har anerkjennende nikk til The Sonics sin Shot down, og det er ikke bare i Phil Spector (låta) at det anes en viss begeistring for den rablende gale produsenten med den minst like rablende gale frisyren. Justify er for eksempel en soul’er så god som noen, med en melodi og akkord-sammensetning som ligger tett opp mot vidunderlige Eveyrday I have to cry some, eksmepelvis i versjonen med The Vaselines hvor Bon Scott trådde sine barnesko. Musikk til å bli glad i og av.
Det er sprøtt, men plata fremstår egentlig bare som en reneste hitparade, evt. en singelsamler om du vil, noe den voldsomme variasjonen man var inne på innledningsvis til en viss grad bidrar til å gi inntrykket av. Den røde tråden må være den røffe og raffe produksjonen, hvor bass og trommer blir gitt tilstrekkelig med punch, og gitarer, orgel og vokal sitter som det velkjente kneet i pungen. Det er en energi og vitalitet i skivas 10 knallerter som tikker inn på snaue halvtimen som er mer smittsom enn øyekatarr i barnehager. Du må gjerne prøve å finne innvendinger mot plata, men du skal inneha en mer eller mindre uoffisiell verdensrekord i surmaging om du skal klare det.
Det er egentlig ikke så mye mer å tilføye. Om du ikke har skjønt tegninga til nå, så er dette altså ei plate du bare skal hanke sporenstreks. Vanligvis anbefaler vi plater om man liker bestemte sjangre og artister, men denne her anbefales til alle som har ører. Denne skiva blir å se på pallen i desember!
CEVBOF hopper, spretter og jubler inn til en (årets første) 8.0/9.0