Handsome Jack – Everything’s Gonna Be Alright

(Alive, 2018)

Det er en scene i Et kongerike for en Lama hvor en gammel kæll har havnet i uføre fordi han forstyrret keiseren’s groove. Den kødder du ikke med. Du kødder heller ikke med grooven til Handsome Jack, som virkelig har funnet toppformen på tredje langpsiller.

Keep On, Creedence-pastisjen, som innleder skiva har nemlig noe av den raffeste og sløyeste grooven vi har hørt på en mannsalder, mye takket være en bassing som går rett i fletta, samt noen funky akustiske gitarer, og ikke minst hand claps – vi trenger flere låter med hand claps! En fullstendig perfekt åpningslåt, på det som etter hvert skal vise seg å være en eneste lang groovebonanza.

Handsome Jack har i det hele mye CCR i seg denne gangen, og det oser sørstater, svette buler, tvilsomme veikroer med en eim av billig fyll i veggene. Et skikkelig roadhouse-band som det heter på morsmålet. Soundet vitner om et band som forstår og kjenner sin musikk-arv så til de grader. Det blir kanskje litt underlig å rose et band for å ligge såpass tett opp mot sine forfedre mens man samtidig får fnatt og det som verre er av måten Greta Van Fleet kopierer sine helter i Led Zeppelin, uten noen andre sammenligninger forøvrig. Men sånn er det nå engang, det handler om å stjæle på rette måten.  

Sørstatsmusikk ja…Så absolutt. Det er det mye dreier seg om.  City Girls har et aldri så lite drag av Lynyrd Skynyrd over seg, og platas kanskje sterkeste kutt, Getting Stronger har en del fellesnevnere med salige Jim Ford og fabelaktige I’m Gonna Make You Love Me. Tittelkuttet er nærmest for en Muddy Waters anno Johnny Winter-perioden cover for å regne, men med en Tom Waits touch i tilnærmingen.

Det er funky og sløy blues samt rock&roll som er grunnstammen her, men Handsome Jack har absolutt flere strenger å spille på – ved flere anledninger får vi servert utsøkt soul, blant annet i Baby Be Cool og senere ikke minst i nydelige Why Do I Love You The Way I do – hvor tankene sendes i retning Daptone labelen, og den nydelige buketten av artister som har gitt ut sine saker der.

Men så er det grooven da, som er det tilbakevendende temaet her, og når det nærmer seg slutten får vi servert Hey Mama (Put Your Red Dress On), som selv Cato Zahl Pedersen ville klappet taktfast til. Suveren låt!

Det er egentlig ikke annet å tilføye enn at dette er en bunnsolid utgivelse fra New York trioen, og dette er strengt tatt  bare å få i hus.

CEVBOF groover inn til 7.0/9.0