Greta Van Fleet – Anthem Of The Peaceful Army
(Lava/Republic, 2018)
Rockehistorien er fylt med ikoner, fantastiske artister, som for alltid har sementert sin plass i historiebøkene. Enten det var hoftevrikken til en hvit gutt fra Tupelo, gitarferdighetene til en svart gutt fra Seattle, eller den fullstendig ballesparkende 70tallsrocken til Led Zeppelin, via punkere som Sid Viciuos og 90talls antihelter som Kurt Cobain. Og når vi skriver 2018 har vi altså kommet til Greta Van Fleet. Som har INGEN FAÈNS verdens ting med ikoner eller historiebøker å gjøre – hypen til tross.
For la oss bare slå det fast først som sist – Greta Van Fleet er grusomme saker, trolig det verste vi har hørt av 70s retrostuk, og det er så meget å ta tak i her, at det kunne vært fristende å anmelde plata visuelt, som en slags varseltrekant inneholdende en punktliste. Men for å ta dette sånn nogenlunde i en prioritert rekkefølge av ankepunkter:
Vokalen
Åh herre fred og frelser så grufullt. Josh Kiszka, en av en tre brødre som utgjør denne formodentlig raskt synkende flåta, hadde sikkert gjort det brukbart i en Robert Plant soundalike konkurranse på den lokale puben, men å modellere hele sitt register så tett opp mot originalen blir på grensen til det parodiske – og det ligger faktisk nærmere opp mot nettopp parodien Jeff Buckley gjorde av Plant på et liveopptak. Josh Kiszka er Robert Plant i Mikke Mus utgaven.
Låter
Her finnes ikkje et riff, en rytme, en musikalsk tanke som ikke har blitt utført tidligere, og med betydelig større hell – enten “inspirasjonen” heter Free, Led Zeppelin eller Neil Young. Brødrene Kiszka leverer utelukkende låter som mangler alt som gjør en låt minneverdig – det er ingen potensielle klassiske riff å høre her, selv om, dersom vi lar tvilen komme tiltalte til gode, The Cold Wind innhear visse kvaliteter, men så blir man bare sur når plagiatverktøyet Urkund kicker inn midtveis, og tipser Neil Young om at han kan saksøke for tjuveri av Down By The River.
Det finnes nemlig ikke en original tanke her, de tilfører rocken ingen verdens ting, og det hele fremstår bare som en kalkulert og akademisk tilnærming til det de tror de holder på med. Det hjelper fint lite “med hjernen på rette staden” når ikkje hjertet følger med.
Produksjon
Burde være rimelig enkelt å få til med dagens fasiliteter i et velutrustet studio, men selv her kommer snørrungene til kort. Lettest merkes det på en fullstendig tannløs tromming, som bare blir en skygge av en skygge. Skal du først høre på Zeppelin-kopister og vil ha dugandes trommelyd, sjekk heller ut Slow Season.
Nei fy fanden heller. Dette er og forblir et fullstendig makkverk av ei plate. Rockemusikk for folk som ikke er interessert i musikk. Denne flåta kan bare synke først som sist. Styr unna!
CEVBOF spyr opp en 2.0/9.0