Vilde Græs – Vilde Græs

(Orpheus, 2018)

Dansker på sopptur. Morten Aron er primus motor i Vilde Græs og speller også gitar i det utsøkte Spids Nøgenhat, et av flere band i porteføljen til Uffe Lorenzen – dansk rocks mer eller mindre ubestridte konge.

Morten Aron står imidlertid fjellstøtt på egne ben, til tross for en mulig vindskeiv diett. Det musikalske slektskapet til Spids Nøgenhat skinner ganske så klart gjennom, selv om Vilde Græs er en god del rundere i kantene og heller enda mer mot et folk/country-landskap, hvor vi er betydelig nærmere et Grateful Dead på sitt mest sedate, enn Buck Owens. Det psykedeliske innslaget er med andre ord ikke underrepresentert. For å si det sånn.

Plata består for det meste av ganske så rolige, svært behagelige og samtidig originale låter, mye takket være en solid rasjon lekkert gitararbeid og tidvis ganske så kledelige pianotoner, og Vilde Græs er asbolutt best på første halvdel. Spesielt trekløveret som åpner skiva oser av kvaliteter, hvor Under dine vinger er en ren bulls-eye, men også skivas kanskje mest twangy og rootsy øyeblikk, den seige rockeren Som en fremmed som dukker opp mot slutten av skiva må fremheves. De lykkes minst i nesten seks minutter Giv deg væk hvor orgelet sender noen kalde prog-gufs nedover ryggen på denne anmelderen, men Vilde Græs tøyer heldigvis ikke strikken for langt.

Som en debutplate, til tross for at Morten Aron er en ringrev i dansk musikk, må Vilde Græs sies å være mer enn godkjent, men skivas andre halvdel er hakket slappere i strikken. Morten Aron har uansett snekret et knippe finurlige, tidvis vakre låter, som bør kunne treffe de som har sansen for folk, psych, og americana som gjerne vandrer litt utenfor den opptråkkete sti.

CEVBOF snurrer inn til en solid 6.0/9.0