Dalaplan – Du Går Aldrig Ensam
(Beluga, 2019)
Vi skranglefanter er i overkant glad i svenskene, det er ikke til å stikke under stol. Denne skranglefanten hadde sogar tre svenske skiver inne på fjorårets Topp 10 liste. Det er alt for tidlig å konkludere med noe plassering for Dalaplan, men at det er noen jättetrevlige snaue 40 minutter vi får servert på Du Går Aldrig Ensam, levnes det ingen tvil om.
Dalaplan er et nytt bekjentskap for undertegnede, men de er langt fra noen debutanter, en liten håndfull utgivelser finnes i sekken fra før av, så her vanker en liten jobb i etterkant. Du Går Aldrig Ensam har først og fremst blitt ei riktig så variert plate, sjangermessig er svenskene litt “all over the place”, men at det er en form for rock&roll som er basisen for resten av oppskrifta kan vi nok trygt slå fast. Men her finnes også innslag av punk av typen Masshysteri utførte aldeles perfekt, og vi får pubrockere som kan sende tankene i retning Bäddat för trubbel, for å holde referansene hos söta bror. Ni slängde mig åt vargarna og Vad e det för fel på mig og Att jag aldrig lär mig er eksempler på de respektive referanser. Alle tre forøvrig blant platas fjongeste øyeblikk.
Ryggen mot väggen er farlig nær Benny Hill (og bilder av Immortal løpende rundt i skogene utenfor Os dukker høyst ufrivillig opp på netthinnen). Rytmeseksjonen, supplert med litt blås her og der, balanserer på en knivsegg, men lander på rett side, og en hardkokt tekst er et effektivt middel for å fjerne bilder av Demonaz løpende rundt i naglebelte med fakkel i hånd på lyse dagen.
Energiske Sista dagarna på året har et refreng som treffer solar plexus med all verdens kraft, og igjen undres vi hva det er med alle disse svenskene som har denne hjerte/smerte greia så til de grader innarbeidet i ryggraden – de vet så jævlig godt hvilke strenger de skal spille på. Det er vakkert og steintøft på samme tid, en vanskelig øvelse å beherske.
De som foretrekker sine saker mer lungna får også sitt, tittelkuttet og Null burde ha en relativt brei appell og et forholdsvis stort nedslagsfelt, og Niklas Svensson får demonstrert at det bor en bunnsolid singer/songwriter i denne rockeren. Rolig og skjørt, levert med nerve og intensitet. Tittelkuttet får også æren av å både innlede og avslutte skiva med en forkortet og nedstrippa versjon, som vi gjerne skulle hørt i sin helhet den også.
Siste halvdel er ikke like veldreid som første, men det er jevnt over knakende fine ting som serveres. Skiva er bare å få i hus og hankes her eller der:
https://www.soundflat.de/shop/shop.cfm?CFID=8a7b5a68-dfbe-4783-91b5-55b78d9ebddd&CFTOKEN=0
https://belugarecords.bandcamp.com/album/dalaplan-du-g-r-aldrig-ensam
CEVBOF er ute i ny drakt og døpes samtidig om til VOX-o-meteret, og det lander på:
