Pale Lips – After Dark
(Spaghetty Town/Alien Snatch, 2019)
En slags rock&roll synger Pale Lips i åpingslåta på deres andre fullengder, After Dark. Ikke bare er det en slags rock roll de serverer, men selve essensen av rock&roll, slik Chuck Berry nærmest perfeksjonerte og patenterte den for snart 70 år siden. Og de som til stadighet skal proklamere rockens død, kan simpelthen ta seg den berømte bollen først som sist.
For søkke ta for et livsbejaende og helt ut av all alle sanser sjarmerende stykke musikk Montreal-bandet har snekret denne gangen. Det oser av overskudd og spilleglede, og selv om du på sett og vis har hørt hver bidige låt før, de finner så absolutt ikke opp noe hjul, så er det rett og slett så uimotståelig fengende at selv oss gamle surpomper kjenner det klør i dansefoten.
Respeten er like enkel som effektfull; tre grep og boogie servert i et poppa punkformat eller punka popformat, men med melodisk sus som hever Canadierne noen hakk fra den gemene hop. Tekstmessig dveler de rundt livsviktige og eksistenielle spørsmål som ulempene rundt å date varulver og Hanky Panky Franky, som absolutt er up to no good.
I’m a witch er også et sjarmtroll, for ikke si sjarmheks, og det å inkludere Sonics-låta midtveis er intet annet enn en liten genistrek, som sammen med All My Baby Brought Back Was The Blues og nevnte åpningslåt står fram som det aller skarpeste trekløveret i en usedvanlig fin bukett erteblomster.
Dette er ikke musikk til ettertanke, eller til å finlytte til subtile nyanser her og der mens du tar på deg hifibrillene i sweet spoten din, nei dette er utelukkende ei plate som har til hensikt å få fart på humør og rockefot, og akkurat der lykkes Pale Lips rimelig greit for å si det sånn.
Hankes her:
Vox-o-meteret lander på årets andre
