Blank Range – In Unison

(Egen Label, 2019)

Joda. Vi ble temmelig sjarmerte av debuten Marooned With The Treasure tilbake i 2017. Når John McCauley og hans Deer Tick føltes å være på vaklende kurs var det godt å få nye favoritter i sjangeren “americana med hjertet et godt stykke uttapå skjorta”. For nerven, gløden og den smått desperate stemninga som prega Nashville-orkesteret på debutskiva traff der den skulle. 

Vittig er det derfor å konstatere at Blank Range slapp sin andre full-lengder samme dag som Deer Tick gav ut Mayonnaise, en snodig plate bestående av covere og remakes fra de ordinære Vol.1 og 2 fra samme år som Blank Range debuterte.

Og fortsatt er Blank Range strået hvassere enn Deer Tick, de er nok det. Men der debuten altså slo oss mer eller mindre knockout med sin rufsete og skakke americana, glimrer en del av disse kvalitetene med sitt fravær på In Unison. Men for tusan, dette er fortsatt dønn stødig americana med begge beina trygt planta i rockeleire, dog ispedd noen små måleenheter indierock som seg hør og bør. Men etter å ha hatt plata jevnt på øret en ukes tid, så framstår først og fremst Blank Range som mer modent enn forrige gang, og det er ikke alltid det er en fordel.

Et knippe av låtene serveres riktignok fra øverste hylle. Singelen Proximity står fjellstøtt, og Gutters og Trick of light (hvor Neil Young lusker i kulissene) bidrar til et aldri så lite småstrøkent hat trick. Haunt You er en småblek Tweedy/Wilco pastisj, mens den powerpoppa, og temmelig fengende Change your look, med sin happy-go-lucky melodi fungerer som en fin motgift til venstrehåndsarbeidet Haunt You.

Det blir bare nesten fullklaff for Blank Range denne gangen. De ble sin egen verste fiende med den knakende debuten, der de la lista uforskammet høyt. Men for de av dere som har sansen for denne altomfattende americana-paraplyen, det være seg Deer Tick, Uncle Tupelo, Son Volt, Jayhawks og så videre og så videre,  så er det så absolutt en del edelt metall å finne på In Union også.

Vox-o-meteret gir en anstendig