The Sonic Dawn – Eclipse
(Heavy Psych Sounds, 2019)
Forever 1969 synger powertrioen fra Købenbavn innledningsvis på sin tredje langspiller. Og følger opp med “some say, that we are out of our time”. Det er de jo, men de vil søren meg vi også være!
Her er det bare å hive seg ombord tidsmaskina og plotte inn 1969 som destinasjon, og la lyden av datidens psykedeliske rock, ispedd elementer av blues, hard rock og sogar et fnugg americana forføre deg gjennom 13 veldreide og varierte låter, tross et ganske så nedstrippet og enkelt uttrykk. Trioen er samspilt som fy, og virker å ha en eller annen form for telepatisk kommunikasjon seg imellom der de groover i vei – de er virkelig i en eller annen form for en felles bevissthet, med eller uten hjelp av kunstige stimuli – hva vet vi? Det er suggerende, hypnotiserende og umulig å ikke la seg rive med av et komp som i Islands in time.
Referansene er åpenbare, selv uten tekstlige hjelpemidler innledningsvis. Store og kjente navn som Cream, Jimi Hendrix, Love, Jefferson Airplane og kanskje til og med CSN&Y kan være noen holdepunkter, men det er også på så sin plass å henvise til band av noe smalere karakter, som Morning Dew og Blind Ravage.
Låtene veksler mellom et temmelig laidbacke og lett psykedeliske slag, til noen mer rufsete og bluesa rockere, noe som gir plata en fin dynamikk, og bidrar på et eller annet finurlig vis til å gi følelsen av at plata er lengre enn den strengt tatt er; kun ett av de 13 kuttene bikker fire minutter, noe som også indikerer at de aldri går i jam-fella og drar på endeløse og intetsigende soppturer. Takk for det!
Et knippe låter står fram som noen direkte perler, deriblant den drivende Psychdelic ranger og Love bird, som undertegnede uten å mukke utroper til en genistrek. Det er jevnt over bunnsolid håndverk på låtskriversiden, og flere av låtene har denne sjarmerende egenskapen med at de sakte men sikkert kryper under huden og opp i topplokket på deg.
Danskene har virkelig truffet godt med sin psykedelia, og de skulle nok sikkert så gjerne sett at denne plata kom ut i nettopp 1969, og ikke 2019. Da hadde den nok solgt ganske så mange tusener flere eks enn den gjør 50 år senere.
Vox-o-meteret lar seg begeistre, er muligens litt påvirket av den liberale og hippieaktige viben i Christiania, men klasker til med
Og plata kan hankes her: