The Long Ryders – Psychedelic Country Soul
(Cherry Red, 2019)
At ikke The Long Ryders er overbejublet og et fast innslag i hverdagen til hvermannsen på lik linje med vitaminpiller og pølse i lompe er et av de massive historiske mysteriene. Med sin grensesprengende attityde og sitt spydspissformulerte låtarsenal banket de gjennom åttitallet ned så mange dører at et tusentalls band senere har galloppert igjennom, noe de knapt har fått et glansbilde for engang i ettertid.
Etter tredve år og vel så det er altså The Long Ryders tilbake, mye takket være åttitals turnémedlemmet Larry Chatman og hans tette forbindelser til Dr. Dre og hans upåklagelige studiofasiliteter. En genuin takknemlighet til herr Dre forhindrer dessverre all den potensielt ekstremt underholdende sjangerbaserte vitsingen her, for nå råder det en euforisk stemning som følge av at et gammelt favorittorkester er ute på veien og seiler igjen. Oh, the joy! Som om ikke dét er nok så kickstarter de til og med påska i hovedstaden vår på John Dee, du har vel sørget for billetter allerede?!?
Det er jevnt over temmelig høyt nivå på låtene vi får servert og det er klinkende klart at det er spillesugne gutter som har fått en ny mulighet til å plassere skapet. Sid Griffin proklamerer blant annet før fjerdelåten, All Aboard, med sedvanlig upåtatt cockyness ‘Ooomph we got!’ og det er bare sant, rett og slett. Låter som Greenville, The Sound, What the Eagle Sees og All Aboard kommer også til å kvikne enda mer til liv fra scena og faktisk bli et riktig så bra supplement til en allerede grandios katalog, mistenker jeg. Spesielt sistnevnte føler jeg har stort potensiale med et lite ekstra spark i metronomen.
Vi vet fra det Skranglefantsertifiserte mesterverket State of Our Union at de friskmeldte unionen sin, men på den smellvakre men dystopiske Bells of August, tredve år etter, høres ikke alt like optimistisk ut; mødre og fedre uten sønner og naboer hjernevasket av cheap tv-news maler ikke et like fint bilde. Men steike for et absolutt nydelig sound av gitarsoloene på denne låten, det bor mye håp i måten den opponerer en beksvart tekst med sin enkle skjønnhet.
Plata byr i tillegg på den mest dankotiske bassingen på denne siden av The Band på den jovialt huskende ‘Make it Real’ og jeg merker at jeg skjemmer meg en smule over å erkjenne at jeg er en mikroskopisk tanke glad for at gutta ikke har blitt så store at de havner på en større plass enn John Dee slik at også jeg får en mulighet til å oppleve de på en halvsvett sjappe hvor jeg kommer så nært at jeg kan telle nesehårene på heltene. Det er bare å ønske Long Ryders et hjertelig velkommen tilbake og love og bedyre å stille opp og hoie og brøle så hælene klaprer, dette blir en sann fryd.
Paradoksalt nok er den verste akilleshælen til denne skiva Long Ryders selv. Den eneste grunnen til at det er Bjørn Wirkola som har opphavet til uttrykket som sier at det er umulig å følge opp et perfekt utført mesterverk er at han simpelthen hoppet nesten to tiår før Long Ryders og åttitallskatalogen deres er en så saftig biff at det overhodet ikke er mulig for noen å briljere på samme nivå igjen. Derfor begrenser vi oss til denne tilsynelatende lave karakteren, men kan forsikre om at det lurer massevis av magikk bak skalaen!
