Cayman Kings – Marigold Under Scales
(Soundflat, 2019)
Franske Cayman Kings returnerer tre år etter debuten, den småfjonge Suffering Chelsea Boots. Debuten fra 2016 inneholdt friske og lovende takter, og man var derfor ikke helt uten forventninger da oppfølgeren Marigold Under Scales plutselig havnet på desken i redaksjonen hos Skranglefantene, som med et rålekkert omslag signert Max Bressel gjør sitt for at det ikke kreves noen laud i Hypotetisk Deduktiv Metode for å skjønne at innholdet i rillene på denne skiva lett faller inn under paraplysjangeren psykedelia.
Joda joda, det ble fort noen runder med skiva. Pink & Blue gikk rett i fletta fra første fraspark, hvor fuzz&farfisa smeltes sammen til en høyere enhet, og du får følelsen av å høre en vordende klassiker av ei låt. Garagepsych slik vi skranglefanter ynder å høre det! Foruten åpenbare inspirasjoner fra det spraglede 60 tallet, så lukter det litt svensk skrammel av det hele, og vi tenker at gjengen fra Lille nok ikke er helt ukjent med svensk garageadel, det være seg Crimson Shadows eller The Strollers, selv om Cayman Kings nok tøyer den psykedeliske strikken et lite hakk lengre.
Men resten av plata løsnet ikke helt. Lovende melodier, grom fuzz med småraffe riff og jevnt over veldreid farfisatraktering – men åpenbaringen uteble. Inntil relativt nylig, da plata i alle fall hadde fått seg et tosifret antall runder. For plutselig satt Marigold Under Scales som det velkjente kneet i de edlere deler, og ene kremmerhuset etter det andre serveres med fransk eleganse og arroganse. Dog med en diksjon selv Thor Heyerdahl trolig ville humret litt av. For selv om Cayman Kings synger på engelsk, titlene impliserer i all fall det, er det en viss Allo Allo schwung over det hele, uten at det på noen som helst måte går på bekostning av det musikalske, som tross alt er det viktigste.
For du hendelse for noen usedvanlig lekre melodier de har knadd sammen denne gangen. At det tok noen runder før de satte seg, må sees på som et kvalitetstegn, og som også kan tyde på et slitesterkt album. Refrenget i Workplace Wellness er noe av det sprekeste du får høre i år, og gitarene i nydelige Less Yarns More Barns gir fullt utslag på gåsehud-o-meteret. Det er kun i sistelåta Gore&Glory det føles de som at gjengen fra Lille misser litt på målet. Den er ikke like skarpskodd som kobbelet i forkant, og er også unødig lang der den strekker seg til 5 minutter – i denne sjangeren en maratonlåt, for Pink Floyd-fansen bare som en intro til forspillet til introen til introen til den korteste låta på ei plate å regne.
Med litersmål fulle av inspirasjon fra 60s (garage)rock, freakbeat og psych makter Cayman Kings allikevel å lage et helt eget og svært så sonisk tilfredsstillende univers å oppholde seg i, og de har levert en sterk søknad om å ende på den akk så prestisjetunge Topp 10 lista når desember står for dør og status for 2019 skal gjøres opp.
Vox-o-meteret fuzzer og snurrer inn til
Og plata hankes her, og det gjør den!