Kim Lenz – Slowly Speeding

Kim Lenz – Slowly Speeding

(Blue Star, 2019)

Dronningen av moderne rockabilly har hun blitt kalt, og det er svært lite som tyder på at det vil bli et folkekrav om abdisering etter denne halvtimen med saktegående råkjøring har satt sine (bremse)spor. Arven fra Wanda Jackson og Janis Martin lever i beste velgående. 

Skjønt rockabilly blir for snevert om Slowly Speeding, vi kan gjerne ta med country, hillbilly, rock&roll og rhytm&blues i samme dragsuget. Det er en tidvis ganske mørk affære dette, og innpakningen så gjennomført og stilisert, at det er fristende å døpe det hele om til Rockabilly noir. Ikke minst gjelder dette Bogeyman som starter det hele, fullstendig nedstrippet til beinet, men med en nerve som griper tak i lytteren fra første jazzy gitartone. 

Og apropos gitarer, noen må gi gitaristen til Kim Lenz en stor bamseklem fra undertegnede, for vedkommende er så drøyt kapabel og briljant på seksstrengeren, at savnet etter Nick Curran, som trakterte øksa for Lenz ved tidligere anledninger blir lettere å bære. Pine me og Hourglass  har noe av den sløyeste og groovy twangen vi har hørt på denne siden av Luther Perkins, og det er gjort med en fingerspitzgefühl som krever at man kjenner sin store amerikanske musikkgryte ut og inn. Siden undertegnede fortsatt venter på at det fysiske eksemplaret av Slowly Speeding skal lande i postkassa, og informasjonen der ute på verdsveven er noe avgrenset,  kjennes ikke navnet på gitaristen, men for de som er kjent med Eilen Jewell sin aldeles fenomenale makker Jerry Miller, så kan vi vel slå fast at her har vi med en gitarist av nogenlunde samme kaliber å gjøre.

Om det er albumtittelen som er en giveaway eller ei, vites ei, men skiva balanserer mellom rolige og halvskumle øyeblikk som nevnte Bogeyman og titteltkuttet, til eksempelvis Guilty, hvor speedometeret lyser faretruende rødt, og bassisten virkelig får kjørt seg på ståbassen sin.

I’ll find you er en smårufsete bluesrocker, hvor Kim Lenz og band balanserer på den velkjente knivseggen hva et plagiat-søksmål fra Johnny Kidd & the pirates angår, for likhetene med Shakin All over er langt større enn forskjellene, men som Nick Tosches sier, det er jo bare rock&roll å stjæle litt her og der. Ei låt barsk som karsk. 

Slowly Speeding har også blitt ei plate marinert i vellyd, og fått en luftig, varm og kledelig klangfull produksjon. Kim Lenz får vist at hun fikser både det tandre, samt hun har mer enn nok snert og futt i stemmebånda når det må røskes litt ekstra til.  Det er ei skive som vil rope om å få noen ekstra decibel når den dreier på snurra, og det har jammen blitt ei plate du like gjerne kan sitte deg ned i godstolen og lytte til, eller hente fram danseskoa og by opp til både twitst og vals. Rett og slett ei feinde flott plate som det bare er å få i hus!

VOX-o-meteret er for tiden limt fast på bunnsolide