The Bad Beats – Off the Hook

The Bad Beats – Off the Hook

Soundflat, 2019

Dæven salte. The Bad Beats kommer fra Vancouver i Canada og må være den best gjemte hemmeligheten verden aldri har sett. På. Maken. De spiller et så skittent og struttende brygg av rock at de mer fintfølende og sarte sjeler på det aller sterkeste frarådes å lese videre. Store mengder med fuzz, orgel og munnspill blåser opp historier om at de aller fleste rett og slett kan dra til helvete eller på alternative vis ta seg en bolle. Instrumenteringen kombinert med lydbilde og fraværet av sjangermessige koblinger til musikalske trender gjør at denne skiva lett kunne kommet ut når som helst fra medio sekstitall og frem til i dag uten å være tidsmessig malplassert. Rett og slett tidløst med andre ord.

Faktisk er det nok å ta en titt på coveret for å skjønne at dette dreier seg om et orkester utenom det vanlige; det later nærmest til å råde fullstendig anarki i sovesalen til disse gutta. Tentakler flyr og rompeballer i været og det virker til og med å være oddetalls personer i senga! 

Vokalist Cam Alexander er så stinn av den livsfarlige og obsternasige rock and roll-attityden at det tyter ut over hele skiva og eleverer allerede gode låter til et et essensielt nivå og dersom jeg skulle driste meg til en sammenligning av stemmen hans med de vi kjenner fra hjemlige trakter kan han fra tid til annen nærmest høres ut som en krysning mellom helten Dag Vagle fra Helldorado og vår alles kjære politiske ekskommentator Frithjof ‘Biff’ Jacobsen. Kombinasjonen med den helt utrolig fæle (hvilket her selvsagt betyr utrolig deilig, sukk, disse herlige paradoksene) gitarlyden til Adam Payne gjør at vi finner et nytt eksempel på at musikalsk matematikk kollapser og 1 + 1 plutselig er betydelig mer enn 2.

Som seg hør og bør for en fremtidig klassiker inneholder denne skiva et vesentlig tilskudd til rockekanonen i Don’ Mean Nothing, hvor alt klaffer fra den helt utrolig fengende tromme- og bassintroen via flyvende orgler til en helt rabiat tøff og direkte uforskammet snakkesynging levner liten tvil om hvor skapet skal stå, dersom ikke dette får rockehjertet ditt til å pumpe ekstra må det simpelthen være laget av pudding.

Animalslåten Inside Looking Out er et annet av mange høydepunkter her, jeg tror ikke engang Eric Burdon har gjort denne låten så bra, det oser av den og den beviser at Bad Beats enkelt mestrer den mer britiske bluesbaserte arten av rock også, noe vi forøvrig får demonstrert med all tydelighet på tittelsporet også. Off the Hook kan forøvrig også minne om noe favorittorkesteret Thee Vicars kunne ha servert på en av sine veldreide fullengdere.

Avslutningsvis flesker de jaggu til med et av de ypperste kunstverkene evolusjonen har servert oss; Waiting Around to Die. De har ikke bare plukket den ned fra hylla og børstet støv av den heller, de har banket to gedigne baller inn i låten og bygger den opp fra en formodentlig tilsiktet famlende intro og førstevers til et kakofonisk gitarøs, levert med en vokal formidlingsevne og utilslørt attityde som gjør at jeg mistenker at selv Townes Van Zandt får et aldri så lite tilfreds glis der han ligger og hviler.

Dersom du hevder å like rock og ikke elsker dette vil jeg, med fasit i hand selvsagt, hevde at du er en tåfisstinkende jazztøffel med totalforkvaklet kulturell ballast og at dette er årets beste skive så langt. Det klaskes til med maksscore og et foreløpig helt uovertruffent antall vox’er. Skiva kan, bør og skal bestilles herifra:

Sjekk den inni hampen joviale prisen!