Weezer – Black Album

Weezer – Black Album

(Crush Music, 2019)

Mens Skranglefant-favoritten Ryan Adams i disse dager er i ferd med å begå karriere-selvmord ved å være i overkant “kommunikativ” med 14 årige jenter, har de tidligere favorittene Weezer begått det definitive tilsvarende karriere-selvmordet ved å lage “musikk” mest egnet for fjortisser. Knapt nok det egentlig, selv dagens forvirra generasjon depresjon oppvokst med sosiale media og trutmunn-selfies på Snapchat, har bedre musikksmak enn å kaste bort tid på dette helsikkes rælet av ei plate de engang (or 25 år siden), så sjarmerende Weezer har gulpet, for ikke si spydd, opp denne gangen. Målgruppen for denne plata er simpelthen ikke-eksisterende. 

Passende nok har de kommet til svart i fargekodinga si hva plater angår, for særlig mørkere enn dette blir det bare ikke. Det er en nesten absurd påstand, men undertegnede tror coverplata som de overraskende slapp for en mnds tid siden er bedre enn Black Album. Eller mindre grusomt er vel mer korrekt. Lyspunktene vi såvidt ante på Everything will be alright in the end og White Album, etter en endesløs tirade med grufulle plater, enten de var røde, het Ratitude eller Maladroit, var åpenbart bare et sporadisk blaff av historisk sus, for nå er de forsyne meg jævligere enn noensinne.

Hvor skal vi egentlig begynne når disse 10 krisene skal dissekeres? Med begynnelsen? Latinopopen i Can’t knock the hustle høres ut som et max uheldig samarbeid med føkkings Ricky Martin, og traumer fra Livin La Vida Loca murrer bakerst i hjernebarken. Det er  rett og slett så grusomt at ord ikke kan yte låta rettferdighet, men noe sier meg at selv det amerikanske forsvaret hadde funnet dette for å være for drøy kost på Guantanamo Bay. En låt som rett og slett bør forbys, fjernes fra strømmetjenester, tas av alle radiostasjoner med umiddelbar virkning, regelrett av hensyn til menneskehetens ve og vel. De har lagd mye ræl opp gjennom årene nå, Weezer, men dette toppe heile driden

Av andre vederstyggeligheter må vi nevne Too many thoughts in my head, som høres ut som som daff og tafatt discopop. Og med tanke på at discopop er tafatt i utgangspunktet, så kan du jo bare tenke deg selv hvor hjerteskjærende det er å høre dette. I Byzantine har de funnet fram orgelet fra 1982 med innebygde trommerytmer og lagd en “låt” ved å trykke på bossanova-knappen. Herregud! Tuller de med oss? Er det hele bare en ondsinnet spøk for å se hvor langt det går an å tøye strikken? Det hele er bare fjas og fjolleri fra ende til annen.

Finnes det tilløp til noe bra spør du kanskje? Nei, det gjør strengt tatt ikke det. Piece of cake har en melodilinje som ikke gir umiddelbare behov for å skjære av seg ørene med en sløv papirkniv, men det er vel egentlig det som er beholdningen her, sammen med singelen High as a kite, som også skal få “godkjent minus” under mæææget sterk tvil. Og skal vi virkelig legge godviljen til, først og fremst av gammel kjærleik, som jo som kjent ikke skal ruste, så kan vi vel også si at The Prince Who Wanted Everything tåler å høres mer enn en gang. Men da har vi virkelig lagt all godvilje til, som takk for at Rivers Cuomo engang gav oss Blue og Pinkerton.

Det var en fundraiser-kampanje for noen år tilbake der en tidligere blodfan prøvde å skrape sammen $10 000 000 til bandet i bytte mot at de la gitarene på hylla for godt. Det sies at bandet (prøvde i alle fall) tok det med humor, og sa de skulle vurdere det dersom det ble doblet til $20 000 000. Eg tror tiden er inne for at vi alle spytter litt i nå, og ser om det er mulig å få disse pengene på bordet. Eg gir gledelig min skjerv!

Fy faèn!

Vox-o-meteret lander på årets første, og forhåpentligvis siste

Lytt på eget ansvar og risiko!