Crypt Trip – Haze County

(Heavy Psych Sounds, 2019)

Det skal ikke så mye mer enn et halvsløvt blikk på coveret til Dallas-gjengens tredje langspiller, for å ane hvor det i alle fall kan bære hen når nåla slippes ned på Haze County. De langhåra hippiene på sine respektive tohjulinger lefler neppe med kontemporær samtidsmusikk. Og vi røper det først som sist vi, Crypt Trip råkjørt så heftig på syklene sine, at de har reist bakover i tid, landa sånn ca 1973, og mer eller mindre gått “total country”. Nærmere bestemt en egen versjon av beinhard countryrock supplert med solide doser sørstatsrock – samtidig som 70s psych/hardrocken og psykedeliaen fra tidligere utgivelser, enten inspirasjonen måtte være Epitaph eller semi-obskuriteter som Phafner, fortsatt er nogenlunde intakt.

Denne gangen er det ikke å komme utenom Allman Bros., Lynyrd Skynyrd, Grateful Dead, James Gang (de har nok hørt Funk#49 en gang eller to), Gram Parsons/Flying Burrito Brothers på sitt mest honky tonka og rocka, og mindre kjente men like kjære artister som suverene Riley, hvis eneste album Grandma’s roadhouse står denne skranglefantens hjerte nært. Og nettopp følelsen av å høre et skikkelig roadhouse band svette og jamme på ei skikkelig tvilsom veikro langs Route 66, hvor klientellet er enda mer tvilsomme lastebilsjåfører, innom for å få seg en T-bone mens de bruker billjardkøene som tannpirkere, er langt på vei lyden av Haze County. 

Uten å ha detaljkunnskaper om hele katalogen til Heavy Psych Sounds risikerer du neppe veldig mye om du setter alle sparepengene dine på at dette er skiva på HPS med mest steelgitar. Gjestemusiker Geoff Queen er nærmest bærebjelka gjennom Haze County, og i de tilfellene han får blankofullmakt til å gjøre som han vil med strengene sine, som i de djevelsk veldreide Wordshot og  16 ounce blues, blir det rett og slett knakende god stemning på lokkale.

Ryan Lee håndterer gitar og vokal, og gjør sine saker for det meste aldeles fremragende, selv om flere av låtene kanskje drar jam-strikken og soloene ørlite i lengste laget – det er i det hele mye gitarer Haze County. Hard Times, blant skivas juveler, kan på sett og vis minne om våre egne Motorpsycho når de tar på seg sine Stetons og gjennoppstår som The International Tussler Society, der den nærmest svever avgårde, med det ene frekke takt- og temaskifte etter det andre, og denne anmelderen blir helt mo i knærne av det usannsynlig fete groovet som oppstår temmelig nøyaktig 80 sekunder ut i låta. Det skal godt gjøres å ikke komme borti volumknappen her og  gi den noen graders dreining med klokka. To be whole og Gotta Get Away viser trioen i fri utfoldelse, og både Sam Bryant som håndterer firestrengeren, og Cameron Martin som tidvis gir slagverket sitt en real omgang god gammeldags juling får vist hva de er god for. I Free Rain rocker de det hele opp enda noen hakk, en aldri så hissig liten rakker, som røsker rimelig greit i mellomgulvet.

Haze County, med sine mange avstikkere her og der, brukte noen runder på å synke inn, og selv etter å ha levd tett med plata i uker, er det fortsatt noen av låtene som ennå ikke har krøpet helt under huden, men kanskje de kommer der de også. Det er ei plate der countryhippier og hard rockerne fra 70 tallet møtes omtrent så på midten av medianen som det er matematisk mulig å komme, og vi har rett og slett fått et fint lite stykke Cosmic American Biker Boogie Rock signert Crypt Trip. Vel blåst!

Plata kan hankes i mange fjonge utgaver ved å følge denne lenka

Vox-o-meteret vagler litt mellom to gitarer, Texanerne snuser på den svært gjeve 7ern, men for å utøve litt nøkternhet og edruelighet lander vi heller på en kruttsterk