The Kaams – Kick it
(Area Pirata, 2019)
Men hva fanden er det de putter i pastaen i Italia for tiden? Her sjokkbølgene etter fjorårets suverene skive fra The Peawees knapt stilnet, før The Kaams sparker til med sin tredje fullengder, Kick it.
Trioen fra Bergamo deler ikke bare fedreland med The Peawees, det er så absolutt et musikalsk slektskap å høre også. En aldeles utsøkt smeltedigel av garasjerock, beat, rhythm & blues marinert i delikate poplåter med klare 60s referanser, så vel som små hint av 70 talls new wave er hva som står på menyen, alt servert med en inderlighet og passion som treffer musikknerva akkurat der den skal. Andrea Carminati synger med pondus og snert og leverer varene hele veien.
Misery åpner røft og smådesperat, men vi skal ikke lengre enn til skivas andre krumtapp, Floating in my fantasy før vi mer enn skjønner hva som bor i Italienerne når det gjelder å snekre iørefallende og fengende popmusikk. Hadde ikke verden vært et grusomt og urettferdig sted hadde dette vært på alles ører i 2019, i stedet plages vi av EDM og det som verre er.
Don’t forget my name står også fram som et av de aller raffeste øyeblikka, og igjen blir man lettere paralysert av den melodiske teften som bor i dette orkesteret. Det er verken originalt, særlig kreativt eller nyskapende, men det oppfyller samtlige krav når det kommer til å skrive en knakende god låt. Og svært ofte er det mer enn godt nok.
Kun på skivas siste spor glir de over i prog (bikker 3-minuttsregelen), og Follow the sun klokker inn på snaue fire og et halvt minutt, og er symptomatisk nok også skivas svakeste øyeblikk der de drar avgårde på en aldri så liten trip, uten at det engasjerer så alt for mye, eller inviterer til å følge de til sola. Men fram til det er skiva reine skjære festen, og en definitiv kandidat til en av de skarpere plasseringene når status gjøres opp i desember.
VOX-o-meteret klasker i bordet med nok en stødig
Skiva hankes på bandcamp, og med lusne 300 kopier å slåss om så ryker vel denne juvelen rimelig kjapt