Nicholas Mudd – Nicholas Mudd

Nicholas Mudd – Nicholas Mudd

(2019)

Åtte låter som tikker inn på en drøy halvtime er i utgangspunktet i snaueste laget for en langspiller når det ikke dreier seg om fuzz, farfisa og bollesveis, men når i alle fall halvparten på Nicholas Mudd sin selvtitulerte debut er dønn strøken countryrock/honky og mørke ballader som snuser på Townes-nerva, så godtas det at han fortsatt har litt å gå på før han saler hesten med de største.

Mudd har begge bootsa solid planta i tradcountryen, og det dunster billig bourbon fra tvilsomme saloons fra første gampetakt i Come With Me Tonight. Nicholas leker ikke country, hør bare på Sit right here. Det er vel ikke helt absurd å putte ham i samme bås som eksempelvis JP Harris og Sturgill Simpson, sjøl om sistnevnte har dratt ut i noe mer eklektiske former etter hvert. En Colter Wall med anledning til å hyre inn studiomusikere kan være en annen referanse. Og nettopp bandet han har med seg gjør sine ting på forbilledlig vis, sjøl om vi tidvis hadde tålt både enda høyere steel- og felefaktor.

De åtte låtene veksler fint mellom rufsat country til mer nedpå ting, og det er definitivt når han tar det mest ned at Mudd er aller best, skivas siste spor Sailing Song er dokumentasjon god nok på det. En himmelsk låt, som bør kunne treffe Townes, Guy og Steve entusiaster rett i solar plexus. Sammen med High Lonesome og Waiting on me utgjør dette trekløveret ryggraden i en ellers solid plate, men der gåsehuden fra nevnte låter bare unntaksvis gjør seg gjeldende. Mudd er aldri dårlig eller kjedelig, men med en stemme som føles litt ordinær, et knippe låter som må sies å være på det jevne, så uteblir x-faktoren på deler av plata, men nysgjerrigheten på denne nykomlingen er trigget, og det blir spennende å følge ham videre.

VOX-o-meteret gir en kruttsterk