Top Down – Hard Feelings

Top Down ‎– Hard Feelings

(No Chance Berlin, 2019)

Dead Moon er død. Leve Dead Moon!

Fred Cole er ikke lenger blant oss, og kan ikke luske i kulissene og dra i spakene på samme måte som han gjorde på debutskiva Rough Roads tilbake i 2017, hvor Top Down sendte inn en kruttsterk søknad som offisielle arvtakere til den halv-patenterte skitne rennesteinsgarasjerocken til Cole. Hvordan skal det gå med trioen med base i Berlin når de må stå på egne bein på den “vanskelige andreplata”? 

Mjo, Chuck Struggler bruker vel nøyaktig trekvart av et nanosekund før han feier enhver tvil og skepsis langt pokker i vold til siden. Before I met you sitter som snus i undikken og skuldrene senkes umiddelbart. Joda, dette skal gå veien. Szim rocker videre i Let’s do it, enda en sak mer fengende enn hva godt er, og det unike samspillet og dynamikken det var mellom Fred og Toody musiaklsk, i alle fall, er i usedvanlig gode hender hos Top Down. 

Lydbildet (strippet ned til det aller mest nødvendige), låtskriving og de tidvis noe begrensede vokalprestasjonene er som snytt ut av nasa på Dead Moon, samtidig som Struggler og Szim står fram som bunnsolide låtskrivere hver for seg, og hvor Struggler treffer Fred Cole nerva med 100% kirurgisk presisjon i Hey Detroit – en låt for den framtidige Top Down kanonen. The trees er ikke mange hestehodene bak, og der Townes nok vrir seg i grava når han hører Heidi Hauge radbrekke If I needed You, så er det nok adskillig mer lystbetont for salige Fred Cole å vite at hans musikalske ånd og genialitet i så stor grad tas vare på med slik kjærlighet og omhu. 

De finner også plass til en cover på Hard Feelings, og det gis nøyaktig 0.2 i odds om du setter pengene på at det er en Dead Moon låt – Down the road gjøres på forbilledlig vis, og man kan ikke fri seg fra en besnærende tanke om at de gjør dette til “en greie” slik Guy Clark gjorde det til sin greie å covre allerede nevnte Townes. 

Det tok noen runder før Hard Feelings som helhet satt der den skulle. Marginale justeringer i lydbildet fra Rough Roads krevde ørlite akklimatisering, samt det finnes en og annen låt som ikke lukter helt innertier, men etter å ha levd med denne på tung, tung rotasjon siden sommeren, så kan vi ikke høre at dette står noe tilbake for debuten. FOR et band!

VOX-O-METERET slår til med en sylskarp og kruttsterk

 

Hank og hør her: