Les Grys-Grys
(Groovie Records, 2019)
Dette er det endelige skuddet i hekken på alle som mener at franskmenn kun kan mugne oster og bløte gurgleviner. Jeg håper bare at ikke folk går av skaftet og boikotter den franske vinen etter dette, for skiva har opptil flere likhetstrekk med atomprøvespregningene i Stillehavet. Elleve spor fylt med r’n’b så stinn av smekk og smell at det er verdens enkleste sak å tilgi at det tok hele åtte år for ekvipasjen å hone og polere låtene for dagslys.
«Time Flies and Still» sparker igang moroa og allerede fra første tone skinner den udefinerbare komboen av desperasjon og insisterende angstfylt aggresjon, grunnsteinene som har bygd utallige rock’n roll-klassikere før denne. A sense of urgency, rett og slett. Kompet er så tight og groovy, ja nærmest tett som et formannshue, som min gamle betongbas en gang sa, at beina praktisk talt tar seg selv fatt og dasker over parketten i rein fryd.
Så og si alle låtene er skrevet av vokalist, frontmann og bassist extraordinaire Almir Phelge, som ihvertfall musikalsk må kunne sis å ha et nært slektskap til den langt mer kjente Nanker. Unntakene, såvidt jeg kan se, er «Got Love» av Pretty Things og den helt vilt beintøffe versjonen av the Crawdaddys «She Just Left». Sistnevnte understreker med tjukk pensel en av de knakende deilige egenskapene til denne plata; kombinasjonen av old-scool r’n’b og et sound som utrolig nok er både peise rått og innspillingsteknisk briljant, what’s not to love!
En vis mann (som attpåtil har forfattet den største sjangerbibelen) sa en gang at ingen fremtidige sjangerklassikere er komplette uten et vesentlig låttilskudd til den store kanonen og her mener jeg oppriktig talt at jeg er i kjempetrøbbel med å klare å velge hvilken det eventuelt skulle være. «Daylight Robbery» er en soleklar heit potet, spekket som den er med uimotståelig rafft gitararbeid, faktisk ikke helt ulikt de fineste øyeblikkene til redaksjonsfavorittene Sadies, men som låt er det slett ikke umulig at «The Day» er strået hvassere. Eller den hjerteskjærende «Brother Tobio» som er dedisert til Thomas, hvor enden på visa brutalt blir hengende i lufta; «So long and see you down the drain, Brother Tobio.»
Selv om den smellsexy oransje splattervinylen forlengst er røsket ut av hyllene er mesterverket tilgjengelig i en finfin repress for de med stutte avtrekkerfingre hos Soundflat Mailorder. Det lukter fremtidig klassiker her i stua nå og Vox-o-Meteret banker helt opp til:
