Råttanson – I’d much rather be with the noise
(Open Mind Records, 2019)
Av en eller annen kryptisk og underlig grunn snek Råttanson sin debutplate for noen år tilbake seg under den ellers så relativt velutviklede radar hos undertegnede, som av årsaker som ikke lar seg forklare, hadde fått for seg at Råttanson var noe råtten rockabilly det verken var verdt å låne tid eller ører til. Ettersom det skjuler seg en svenske bak Råttanson, burde jo denne anmelderen egentlig visst bedre, all den tid söta bror jo har vært premissleverandører av kvalitesrock i ymse undersjangere siden før farge-TV gjorde sitt inntog.
For dette er jo så absolutt ingen råtten rockabilly, det er temmelig så langt unna det, og de få sporene vi hører av rockabilly er av den absolutt approberte sorten. Henrik Aspeborg, som i bunn og grunn utgjør Råttanson på egenhånd, er regelrett en riktig så fiffig og allsidig låtsmed som støper den ene krumtappen etter den andre, hvor inspirasjonen er fjong 60talls-pop og raff 70s powerpop, med hint av garage, rhythm&blues og pubrock som seg hør og bør.
Small Venue Concerts er den perfekte åpningslåta i all sin livsbejaende Chuck Berry møter Ramones møter Beach-Boys festlighet, og godfølelsen er der fra første note. Det tok noen runder før det ble klart hvem Can’t let them win minner om, men det var jo selvsagt hedersmann Jack Oblivian som var svaret her. Og det er i det hele tatt mange paralleller til Jack-O’s skranglete univers, men Råttanson er mer poppa og rundere i kantene enn hva Jack-O har en tendens til å være. En slags hybrid mellom Nick Lowe og Jack-O? Ja, sånn ca deromrking!
Både Hometown out ot towner samt Dancing on the head of snakes byr på lofi-pop så strøken at det også sendes en tanke i retning bona fide popgeni Tobin Sprout og hans krumsping både i og utenfor Guided By Voices. Og I No best of me, meget sannsynlig skivas aller skarpeste øyeblikk, har Råttanson en skapt en liten juvel av ei låt, og en framtidig klassiker – så delikat og søt at man kan utvikle diabetes av mindre.
14 låter i tallet, og selv om ikke alle er like bunnsolide og veldreide er det dønn stødig håndverk, utført med den største fingerspitzgefühl. Gi den noen runder, og disse varierte og allsidige låtene vil sakte men sikkert plassere seg trygt under huden din. Og en liten Mozart-kule for en såpass subtil Stones referanse i tittelen at den hadde gått undertegnede hus forbi hadde det ikke vært for ekstraordinært redaksjonsmøte.
Med fare for at det går inflasjon i vox-o-meteret så må vi atter en gang sjenke en høyt hengende
