The Hiveminds – The Hiveminds
(Back To Beat, 2019)
Det er ikke sikkert at det er en supergod idé å kalibrere atomur etter rytmeseksjonen i The Hiveminds (som forøvrig, eller tilfeldigvis alt ettersom, også står bak utsøkte Back to Beat records), men at det er en knakende god idé å sikre seg et eksemplar i fysisk format av denne vordende (Bergens)klassikeren, finnes det mindre tvil om enn det finnes snøballer i Helvete. For akkurat nå er The Hiveminds beste band i byn!
Vi heldige som sikret oss et eksemplar da bergenserne varmet oss opp for Mystery Lights forrige helg har allerede rukket å kose oss glugg ihjel med denne skiva en ukes tid, og det er bare å slå fast først som sist – innholdet i rillene er akkurat like suverent som det rett og slett rålekre coveret, signert Vilde Dansen.
Det kan føles urettferdig å ha store forventninger til en debut, men med den uovertrufne 7” No fun no more fra tidligere i år, samt et band stort sett bestående av “veteraner” i det lokale musikk-miljøet, var det nærmest umulig å unngå nettopp forventninger. Og Hiveminds svarer på tiltale i det nåla treffer rillen.
One More Bottle kickstarter det hele, med et riff og groove som går rett i rockefletta.
We say so much that we both regret
One more bottle’s gonna help me forget
…synger Ståle Krantz Bruland med snert og pondus før resten av, om ikke sølvguttene, så i alle fall Hiveminds-gutta hiver seg med på flerstemt koring. Akkurat så barskt og vindskjeivt som vi skranglefanter liker det. Bruland leverer med en suveren intensitet plata gjennom og har nerva og desperasjonen som skal til for å ta steget opp i eliteserien av rock&roll vokalister.
Sjangermessig befinner The Hiveminds seg i gråsonen garasjerock, indierock og punk, der energinivået og intensiteten (hør bare på You better lie) ikke står tilbake et kvidder for hyperproduktive Kristopher Schau og hans kjøtere i The Dogs. Et rått, upolert og fandenivolsk band trumfer flinkis-rock syv dager i uken, så er også tilfelle her. I desperate Blue Moon Rising balanseres det på en knivsegg i å bikke over i rein og skjær kakafoni, men de haler det hele elegant i land.
Artig er det også å høre nevnte No fun no more i ny innpakning, Vegard Urne klemmer i vei med 12-strenger og gir denne allerede ellevilt gode låta enda en x-faktor. Adem Kollen, som til daglig også farter rundt i Romskip, trakterer også gitaren på utsøkt vis, hør bare The Bloomer, hvor koringen for anledningen håndteres av bandet Sklitakling, som sklir fram som et av de bedre bandnavn undertegnede har hørt på aldri den tid.
I M.E.S. viser gjengen at de også har kjennskap til moll-akkorder, og tross platas kanskje mørkeste kutt, så skinner denne låta om kapp med sola, og står fram som enda et høydepunkt. Vi hadde ikke hatt mye imot en låt til smidd etter denne lesten.
Skal vi pirke bittelitt, så er nok A-sida noen strå hvassere enn B-sida. Riding the Wave er muligens ikke helt på høyde med resten, men I can’t be true retter litt på følelsen av en dalende formkurve mot slutten, her får vi endelig litt 60s schwung på farfisaen til Helge Tveit også, og det er ingen tvil om at plata ikke hadde lidd noen nød om vi fikk enda noen orgeltoner av denne sorten å kose oss med! Ja takk til enda mer orgel ved neste korsvei!
VOX-O-Meteret ser seg nødt til å holde ørlite tilbake, for ikke å bli beskyldt for den klassiske Bergenspatriotismen, men dette er en kruttsterk:
Plata kan hankes fysisk hos Apollon i Bergen, og digitalt på bandcamp.