Sturgill Simpson – Sound & Fury
(Elektra, 2019)
Så var det Sturgill Simpson sin tur til å gå fullstendig på trynet, hinsides all fornuft. At artister trør feil, har nedadgående formkurve er et fenomen like vanlig som nordlys i Tromsø, men her snakker vi mageplask av samme kaliber som Chris Cornell og Weezer hva musikalske blemmer angår.
Hva som sirkulert i topplokket på den godeste Sturgill, eventuelt ikke, da han kom fram til at dette ganske så freske stilskiftet var en knakende suveren idé vil nok forbli et mysterium for denne skranglefanten.
Funky fjas og med et lydbilde og produksjon som sakset ut fra “En produsents håndbok i artistisk selvmord”. Her er det så mye som er riv ruskende galt at det ikke er verd å gå i detaljer, men bare slå fast at det aller aller meste, lider av det som det lides kan av.
Vi måtte trippelsjekke 8-9 ganger at Ronin faktisk var lyden av åpningskuttet på Sound & Fury, og selv da, etter det viste seg å være et uomtvistelig fakta føles det fortsatt som om Sturgill må ha vært i arkivet og rotet fram noe ræl han spilte inn som 11 åring og en heavy-rocker in spe under Ungdommens kulturmønstring i Nashville eller noe deromrking. En gitar med en slik 80s plastikklyd som gir oss lyd å skjære av oss ørene med sløv kniv er Ronin’s bærebjelke
Sing along minner om en krysning av Eurythmics og Depeche Mode (her kan sikkert begge referansene erstattes med andre ekvivalenter, men poenget forblir det samme), og vi fortstter å spisse ørene i sjokk og vantro over hva i svarteste Hælvette som har gått galt.
A good luck, kjipe gitarer til tross, er et lyspunkt, i den grad låta faktisk har lumen, her blir vi i alle fall minnet på at fyren kan synge, men den gjennomgående funky og slitsomme produksjonen setter en effektiv stopper for enhver form for positiv vibe fra låta.
Så fortsetter det vel mer eller mindre i det samme sporet, med All said and done som et hederlig unntak og platas suverent minst dårlige kutt, den er sogar hørbart. Last man standing, en krampaktig “rocker”, vinner sikkert hjertene til de barskeste i salen under CMA neste gang, men for oss andre, så er vi villige til å putte dette makkverket på tabbekvoten til Sturgill, og satse på at han blir frisk igjen og kommer sterkere tilbake ved en annen anledning.
