The Resonars – No Exit
(Trouble in mind, 2019)
Det føles feil å starte det som egentlig er en hoppende jublende gladmelding med et hjertesukk, men det må engang bli sånn. For hvorfor i all verdens navn og rike er ikke Matt Rendon en verdensstjerne? Hvorfor har ikke vi alle trykket ham til vårt bryst og omfavnet de tidvis ellevilt gode platene han banker ut med åpne armer?
For det er jo et mysterium. Her har vi en mann, Matt Rendon, selve hjernen bak The Resonars (og her snakker vi intelligens ala Jola Sigmond, i alle fall om låtskriving vektlegges som en del av kriteriene), som forblir en obskuritet og selv en parentes i en engere krets av connoisseurer. Paradokset ligger i at Rendon snekrer låter som ikke står tilbake for verken Beatles, The Who, eller Byrds for den saks skyld. No Exit er trykket i 500 eksemplarer og sliter med å selge ut. Jjustert for befolkningsvekst siden 60 tallet da nevnte artister solgte tusener på tusener, noen sogar millioner av skiver, skulle No Exit solgt 50 000 000 skiver lekende lett. Vi må ikke slutte å kjøpe musikk, folkens! Da dør den. Sånn, dagens moralpreken – nå over til skiva!
Referansene over er ikke tilfeldig valgt, for å sette på No Exit er å som å hoppe om bord tidsmaskina med destinasjon 1967. Sånn ca i alle fall. Låtene, de helt ut av all sunn fornuft gode melodiene, harmoniene, soundet (ikke minst gitarer, marinert som de i er jangly vellyd) er så spot on i å fange en epoke, at undertegnede kjenner opptil flere som gikk på limpinnen innledningsvis i Dull today, et av platas aller hvasseste kort, og hvor man ikke har behov for en doktorgrad i populærmusikkens historie for å høre Beatles-referansene.
Det er egentlig smått utrolig at det er mulig å komprimere så mye godlyd, velklang og utsøkte melodilinjer over 12 låter og drøye 35 minutter, det hele i en aldeles perfekt hybrid av powerpop og pscyh. Det finnes mer musikalitet i rillene på disse to platesidene enn en haug med andre band klarer å levere i løpet av en hel karriere. Det er tidvis så sløyt bra at man kunne lett tatt dette for å være en best of samling, men for at det skulle være det måtte vi alle ha inkludert klassikere som If he’s so great og Definetely Crescent Ridge fra tidligere skiver.
Selv i dette sylskarpe selskapet er det låter som er enda raffere enn andre, og foruten magiske, allerede nevnte, Dull today, skal du være rimelig dull selv, om det ikke rasler i undikken under refrenget i Before you’re gone, eller får fram smilet og godfølelsen i Gotta get out, hvor The Resonars sniksoulifiserer eget uttrykk, til stor glede for både gamle og nye lyttere. Det sies at Robert Johnson inngikk en deal med den behornede i underetasjen for å lære seg å spelle gitar, Rendon må ha forhandlet i motsatt ende, for disse låtene er på randen av guddommelig gode.
Det skal nevnes at det tok noen runder før denne skiva krøp ordentlig under huden på denne lytteren (førstelytten var sogar skuffende, tro det eller ei), men når den først fikk tak om mitt legeme er har den blitt mer vanedannende og avhenighetsskapene enn heroin. Og uten at jeg har prøvd sistnevnte, er jeg helt overbevist om at The Resonars er både tryggere og sunnere. Årets plate? Tror det ja! Hurrameghei!
