Black Lips – Sings In A World That’s Falling Apart

(Fire/Vice, 2020)

Verden faller sakte men sikkert sammen, men Black Lips saler hesten, pønter seg med Steton’s og gjør med sin skakke sang i det minste ferden til verdens undergang tidvis riktig så trevlig!

På deres niende langspiller tar Atlantagjengen den helt ut og omskolerer seg til et reinspikka countryband, dog med sine skranglete garage- og punkerøtter intakt. Det de evt. måtte mangle av genuin sjangerforståelse og musikalske ferdigheter tar de lett igjen på sjarme og spelleglede. Tidvis er de såpass langt unna stuerein flinkis-americana at det nesten er fristende å dra fram Jon Wayne og deres Texas Funeral som en parallell. På papiret er det americana/altcountry som serveres, det kan krysses av for både munnspill og steel-gitarer, men det er godt innpakket i en holdning som nok minner mer om punk enn Alison Krauss & Union Station. 

Hooker Jon åpner denne rodeoen av ei plate, og det sjangler vindskeivt avgårde med minst ett bein relavtivt ustøtt planta på bargulvet, mens det synges jovialt om tenåringsgutter som forsøker å selge snoppen langs Route 66. Noen Pulitzer vanker nok neppe for det lyriske innholdet på skiva, men at man merker seg ymse tematikk i randsonen for hva som hadde passert under CMA, er ikke til å komme fra. 

Låtmessig leverer The Black Lips habilt denne gangen, med Six days on the road pastisjen Angola Rodeo som et av de argeste øyeblikka, og sammen med Odelia og Rumbler, som glir ned like lett som en silkemyk whiskey, danner de et sylskarpt trekløver. Av de mindre minneverdige øyeblikkene finner du Get it on time, som både føles som et annenrangs hvileskjær, en regelrett kjedelig liten affære. Et knippe av låtene faller også inn under “grei nok+” kategorien, og det blir tidvis at man sitter med følelsen av å høre på en potensiell nesten-klassiker; close but no cigar. 

Det er imidlertid mangt å glede seg over, og skiva føyer seg inn en diskografi spekket med raffe utgivelser, og er etter hva undertegnedes skranglete og hanglende ører kan bedømme, det beste de har gjort siden Arabia Mountain.

Vox’n burde strengt tatt vært bytta ut med en pedal-steel, men den lander okke som på en vindskjeiv