The Hanging Stars – A New Kind Of Sky

(Crimson Crow, 2020)

Londonbaserte The Hanging Stars er ute med sin tredje langspiller siden debutplata Over The Silvery Lake i 2016, men der den vanskelige andeplata Songs For Somewhere Else føltes som et knepp opp, er det ikke helt samme klatring langs kvalitetsstigen å spore på A New Kind Of Sky, som mer enn noe har blitt en real berg-og-dalbane av ei plate, i alle fall når kvalitet er temaet.

Du trenger ikke doktorgrad i platecovere for å skjønne at det fortsatt er americana og USA’s vestkyst anno første halvdel av 70-tallet som står i førersetet hos The Hanging Stars; til det er parallellene til CSNY sin Déjà Vu litt for opp i dagen. 

Apropos berg-og-dalbane, så starter forsyne meg skiva som ei også. Pent og pyntelig, ganske så forsiktig og uten det helt store engasjementet. Både Choir of Criers og I woke up in July føles som ventemusikk før noe virkelig skal skje, og heldigvis, akkurat som når vogna du sitter i har nådd banens høyeste punkt og du venter på akselerasjon ala Erling Braut Håland på 60-meteren, tar det endelig litt fyr i Hanging Stars, når de klemmer ut et firkløver det virkelig oser kvalitet av. Først ut er Three Rolling Hills, hvor det meste av tanker som kan krype og gå sendes rett til Arthur Lee og hans Love, med et og annet nikk til mer kontemporære Calexico i samme slengen. Platas ubestridte høydepunkt, (I’ve seen) the summer in her eyes overtar stafettpinnen, og over drøye to og et halvt minutt får vi servert et knippe kunst hva jangly folkpop-psych angår, påfallende likt det beste fra irske The Urges, som tok en dreining fra reinspikka garasje til mer Byrds-ifiserte saker på sin tidvis glitrende andreskive Time Will Pass. 

Heavy Blue er trolig det nærmeste vi kommer streit americana på A New Kind Of Sky, og er samtidig blant skivas mest umiddelbare kutt, med en melodlinje som glir ned som smør, lekne og iørefallende steel-gitarer og harmonier. Siste låt ut i kvartetten som representerer skivas høydepunkt, er den lavmælte og vakre (Song for) Fred Neil. Låta innleder forøvig skivas B-side, og det er påfallende hvor mye krutt The Hanging Stars valgte å brenne i første omgang. For selv etter rimelig mange runder med skiva etter hvert, føles et knippe av låtene, som til tross for at det hele er utsøkt gjennomført på det musikalske plan, ikke minst vokalharmonier, som noe av et antiklimaks, selv om I Was A Stone tjuvlåner noen melodiske fraser fra Townes sin Katie Belle Blue.

A New Kind Of Sky er på sitt beste en vidunderlig skive, men det spriker for mye til at det kan bli en uforbeholden anbefaling herfra. Vox-o-meteret gir imidlertid, takket være toppene, en noe generøs