Roman And The Rosarys – Going Home With Roman And The Rosarys
(Soundflat, 2020)
Hvem har sagt at moll = trist? I alle fall ikke Roman And The Rosarys. Roman, som håndterer gitar og sang, er Roman Aul fra det småfjonge orkesteret Redondo Beat, og enkel hypotetisk deduktiv metode skal da tilsi at The Rosarys må være Maximilian Schneider fra samme orkester til å klaske skinn, samt Thomas Bruchhäuser fra vel så fjonge The Satelliters til å traktere fire-strengeren.
Vi har altså med tyskere og gjøre, men musikken er erke-amerikansk, sementert i et 60s rhythm&blues og soul-landskap, som i geografisk kontekst peker i retning Memphis, eller deromkring. Trioen sysler mye med det samme som Nick Waterhouse gjør, selv om sistnevnte later å ha noe større register å spille på.
12 låter, samtlige i moll, kan jo i utgangspunktet høres relativt trist og småsippete ut. Faktum er at plata framstår som den rake motsening. Plata er som skapt til å blåse liv på dansegulvet, og blandingen av orignal-låter og coverlåter, utført med strøken sjangerforståelse og fingerspitzgefühl, er så sømløst at det er kun den argeste connoisseur som trolig vil evne å skille de to fra hverandre. Denne anmelderen var eksempelvis rimelig overbevist om at kremlåta 15 days, 15 nights var en cover-låt, noe den viste seg ikke å være.
Samtidig er denne gjennomgående stilsikkerheten også det som kan sies å være skivas eneste akilles-hæl, det blir muligens i overkant litt monotont og likt i lengden – vi skulle gjerne hørt et ørlite større spenn i låt-materiale for at plata som helhet skulle ha x-faktoren. I tillegg er det kanskje i overkant mange coverlåter her, selv om klassikere som Wade In The Water og Gypsy Woman leveres temmelig plettfritt, uten at sistnevnte helt matcher versjonen til australske The Allusions (det skal godt gjøres forøvrig).
Det ligger jo litt i tittelen på skiva, men trekløveret som avslutter festen er en liten kuriositet hva låt-titler angår. Going Home Baby, Baby I’m Coming Home og I’m Going Home mer enn antyder at Roman And The Rosarys er heimkjære folk, men vi håper at gjengen vel så fort finner tilbake til studio, for konklusjonen må være at vi bare vil ha mer, mer, mer!
Plateåret til nå har vært rimelig dvaske saker, men Roman And The Rosarys har i alle fall gitt oss noe å smile over.
Voxen lander på en en kruttsterk
Og skiva hankes her: