The Breadmakers – The Breadmakers

(Soundflat Records, 2020)

Under den noe selsomme Conversations with Nick Cave i Grieghallen, Bergen i fjor, var det mange pinlige spørsmål fra salen. Et av de aller pinligste kom fra en eldre herremann som startet sitt spørsmål med å ramse opp et tjuetalls zzznorkende kjedelige australske artister, for å så å spørre Hr. Cave om hva er det med Asustralia, som fostrer all denne gode musikken? Cave så sånn passe dumt på herren bak spørsmålet og repliserte “What about The Saints?” 

“Ehhhh, yes yes, I forgot about them”, kom det stottrende fra salen. Vel, vedkommende glemte fan meg The Breadmakers også! Makan!

Nå skal jo denne konsertgåeren være sånn delvis unnskyldt, ettersom The Breadmakers ikkje har gitt lyd fra seg på over et tiår, og det nærmer seg styggfort 30 år siden legendariske album som Twelve more miles to Midnight og Hoodoo Nightspot så dagens lys på fine Corduroy Records. Derfor er det jo ekstra stas å konstatere at Victoria’s barskeste rhythm & blues orkester eldes med stil, eleganse og snerten fortsatt intakt.

For rakkeren Corner of my eye, som starter skiva, er en så sylkvass, kontant og potent rocker at det rasler solid i undikken nokså umiddelbart. Dette er så frekt at du skal inneha en slags rekord i surmagethet for ikke å klø litt i dansefoten. En helvedes veldreid låt, med et orkester som drar på til bristepunktet, og Gumbo Squires på tangenter har mer enn nok med å henge med i svingene, sjarmerende nok som det er. Det er som om tiden har stått stille siden 1992, og The Breadmakers fortsatt er Australias fiffigste band. 

Det svinger rimelig greit av Witchdoctor Blues og Storm også, mens den mer laidback, groovy, småhissige og halvskumle The Savage virkelig setter skapet på plass, og underbygger den allerede bange antakelsen om at dette må være årets beste comeback-plate.

Musikalsk opererer The Breadmakers innenfor de samme rammene som de alltid har gjort. Det er femitallets rhytm&blues som er essensen i hver en tone som finnes i rillene på disse tolv raffe knallertene, og bandet går ei heller av veien for å spille inn skivene sine på utstyr fra samme tid som de henter den musikalske inspirasjonen sin fra, og finner også plass til barske covere, som fuzzmonsteret Ain’t Going Nowhere av Danny Burke & The Invaders. The Breadmakers befinner seg ofte på en knivsegg når det gjelder å ikke ramle fullstendig fra hverandre, men det er spilleglede, energi og en vitalitet som smitter verre enn Covid-19. 

Det aller stiligste er at de evner å holde koken plata gjennom, det finnes alt for mange eksempler på skvier hvor siste halvdel dabber i alt for stor grad – det er ikke tilfelle her, hør bare på en såpass tilig rocker som Take the Lot, hvor de klemmer til med riff som lefler med klassisk garagerock ala The Sparkles og Ain’t no friend of mine. Det er strengt tatt ikke mye mer å føye til. Skiva tikker inn på snaue 35 minutter, og er den perfekte kur til høstmørket som snart er over oss. Få i hus!

Plata hankes her.

Og Vox’en klemmer inn en soleklar