MFC Chicken – Fast Food & Broken Hearts

(Dirty Water / Folc, 2020)

Det finnes de som setter på en plate for å ha de knakende festlig en halvtimes tid eller så, og så er det de som hører på Pink Floyd. Vi vil anta at tvilen er mindre enn sjansene til den velkjente snøballen i Helvete om hvilke av de to typene Skranglefantene sokner til.

Uansett, Londonbandet kunne nok muligens timet utgivelsen av sin femte langspiller hakket bedre, ettersom den ble sluppet i slutten av Mars, da resten av verden var i lockdown. Kanskje kan tingenes tilstand da forklare hvorfor den gikk litt i glemmeboka en skakket stund, for når den nylig ble nappet fram igjen fra hylla, satt skiva som pinn i kuskjit. 

Spencer Evoy og resten av kyllingene serverer oss 14 gnistrende, festlige, uhøytidelige og høypotente kyllingnuggets av noen rockere. Dette er dønn ærlig rock&roll og garage, strippet ned til essensen av hva det hele handler om, trygt fundamentert på arven etter The Sonics. Spencer Evoy vet å blåse i hornet, og både sax og fuzz kjennes tidvis som rene homagen til Tacoma’s fineste. Men der The Sonics for det meste var kjemisk renset for humor og skjemt, er det plenty av denslags å finne hos MFC Chicken, uten at det på noen som helst måte går på bekostning av låter og musikalsk fremførelse – dette er ultratight og tøft som fy, og aller skarpest er Sponateneous Combust, som allerede må utropes som en moderne klassiker, samt den noe mer tilbakelente og funky Shell of a man. En tittel som Who gave what to who? føles ekstra relevant i disse Korona-tider uten at vi på noen som helst måte kan tenke oss at dette var tilsiktet, og KFC called the cops on me samt Fuck you, me er så spretne, lekne og humørfylte at de nok kunne lokket fram smilet hos Børre Knudsen til og med. Skal vi innvende noe mot denne plata, må det være at den som føles å være over på et blunk, så festlig er den. 

MFC Chicken er et fyrverki uten like live, og platene deres er snart av samme formdiable karakter. Fast Food & Broken Hearts kan fort vise seg å være bestenotering i en allerede feiende flott diskografi. 

Vox’n kunne vært bytta ut med en sax, men den lander okke som på en raff