The Speedways – Radio Sounds

(Beluga, Alien Snatch!, Snap!!, 2o20)

Da Just Another Regular Summer slo ned som en bombe med kirurgisk presisjon hos undertegnede tilbake i 2018, ble skiva presentert som en “one off” hendelse. Man ble ledet til å tro det hele var over før det egentlig var i gang. Heldigvis ville primus motor Matt Julian det annerledes, og to år tilbake er han tilbake, denne gang som fullt band, og alle pophjerter gleder seg. 

Som tittelen kanskje kan gi en pekepinn om, er skiva fylt til randen av radiovennlig pop av typen som sender tankene tilbake til tidligere tiår, primært kanskje 70- og tidlig 80-tall. Selv produksjonen er gjennomført vintage eller retro-lydende, uten at denne anmelderen akkurat klarer å pinpointe nøyaktig hva dette innebærer, men at det har med vokalen til Julian å gjøre er hevet over enhver tvil. Det låter gammelt og nytt på samme tid! Og fremfor alt låter det usannsynlig bra.

Klassisk powerpop, med en god dose rock&roll i bunn, er hva som står på menyen gjennom 12 låter og snaue 35 minutter, referanser kan være labelkamerat Jordan Jones, samt fabelaktige The Whiffs, som rett nok er litt røffere i kantene. Tekstuniverset er (naturligvis, nesten?) klisjèfylt; det er hjerte/smerte, fortvilelse og vanskelig kjærleik, og noe sier oss at Rob, hovedkarakteren i High Fidelity romanen til Nick Hornby, lett kunne hatt en soft spot for Julians tanker satt ord på. Radio Sounds er er fulladet med hyperfengende melodier, snertne hooks samt rause porsjoner koring av den obligatoriske oooh- og ahhhh-ingen, som er selvskrevne i gode bittersøte poplåter med respekt for seg selv. Aller best er fantastiske The day I call you mine, umiddelbart klassiker-sertifisert, samt Daydreaming, Kisses Are History, Good Girls Don’t Break Hearts og Telephone lies. Men strengt tatt er låtene så veldreide og fiffige at det føles på grensen til urimelig i det hele tatt fremheve noe som helst her, for det er absolutt ingenting dødpunkter å høre på Radio Sounds. Den tok noen runder å få under huden, men når den omsider krøp under, så var det liten tvil om at den har kommet for å bli. Popfantaster og fusentaster gjør absolutt ingenting feil med å få denne i hus.

VOX’n nynner seg inn til en stødig