The Resonars – Disappear
Som de fleste lesere av Skranglefantene etter hvert har fått med seg, er i alle fall halve staben vår i overkant begeistret for Matt Rendon og hans The Resonars. Undertegnede hadde No Exit som fjorårets soleklart beste skive, og det skal saktens ikke utelukkes at vår tids Mozart og Lennon/McCartney i èn og samme person gjentar den bragden.
For la det være hevet over enhver tvil; Matt Rendon er det totale pop-geni, og kan uten skrupler påberope seg en doktorgrad i psych i tillegg. Han snekrer låter de aller fleste andre bare kan drømme om å føre i pennen, og selv om Disappear muligens ikke når helt opp til No Exit har den allikevel noen høydepunkter som er sikret en plass i historiebøkene når tidenes poplåter skal listes opp. For helt ærlig – finnes det noen andre etter The Beatles og Big Star som lager så perfekt pop som vi får høre i låter som You Were There og How Did You Get Here? Vi tviler sterkt! Gåsehuden sitter tettere haglskur, det er simpelthen endeløs vakker pop med sine besnærende melodilinjer og strøkne harmonier. Dette er pop som omtrent bare Tobin Sprout muligens kan matche – også han et Skranglefant-sertifisert pop-geni..Hadde Nobelkomiteen delt ut priser for melodier ville det vært svært lite kontroversielt om Matt Rendon kunne pynta peishylla si med en slik statuett som Dylan ennå ikke har hentet.
The Resonars har alltid operert i et sonisk univers du ikke hører på HiFi-messer rundt om kring, og godt er det, men enkelte kan muligens bli skremt vekk at den typiske lofi-produksjonen og tidvis noe skjærende lydbildet. Så la oss bare si at dette er musikk for viderekomne.
Der No Exit langt på vei var en rein pop-parade med solide doser jangle er Disappear noe mer variert og, kan vi si tyngre? Primitive Screen har i alle fall et strengere, mørkere og noe hissigere riff enn hva Rendon har for vane å fyre avgårde, men det går ikke nevneverdig på bekostning av “fengende-het”en i låta. Og siden den følges opp av nok en pop-perle i Don’t Ever Disappear levnes det ingen tvil om hvilket farvann vi for det meste befinner oss i.
To coverlåter har funnet sin vei til Disappear også. Even If I Could fra debutplata til The Mamas And The Papas har blitt fullstendig Resonarsifisert og låter 100% som noe Rendon kunne sydd sammen sjøl, mens Don’t Go Out Into The Rain (You’re Gonna Melt), som undertegnede kjenner best med Herman’s Hermits skiller seg noe ut i resten av selskapet her, men låter fortsatt søtt og sjarmerende nok.
Denne skranglefanten har levd med plata i noen uker nå, og den vokser fortsatt på meg ved hver gjennomlytt, så selv om No Exit for øyeblikket er et ørlite strå hvassere, er det neimen ikke godt å si hvor dette ender. Men at vi pr nå har fått “Årets album” er vi temmelig overbeviste om. Disappear finnes kun digitalt på bandcamp foreløpig, men vi har blitt lovet fysisk utgivelse i 2021. Ingen tvil om at den skal i hylla.
Skranglefantene ælska The Resonars, og Vox’n er ikke i tvil:
