The Heavy Eyes – Love Like Machines

(Kozmik Artifacts, 2020)

Stonerblues til folket!

Memphis-gjengen holder god kok på sin fjerde langspiller, femte om du tar med livelata for et par år tilbake, men Love Like Machines er første skive med nytt materiale på fem år og He Dreams Of Lions. Litt endring i besetning, og litt spredt geografi på bandmedlemmene kan forklare det noe lange avbrekket, men at de fortsatt vet hvor riffskapet skal stå, er klinkende krystallklart. 

Som en salig hybrid av Muddy Waters og Black Sabbath serveres det rause porsjoner rett-i-fletta stonerblues, med riff som tidvis sitter som snus i undikken, slik tilfellet er på Made For The Age, hvor du nærmest får følelsen av å bli feid ned av et godstog på speed.  En klokkeklar favoritt, og en låt som gir deg følelsen av å være minst 10 hakk tøffere enn kompisen din som snakker om kor stilig bluesrocken til Joe Bonamassa er. I den grad du er gærn nok til å ha kompiser som hører på Joe Bånnibøtta. 

Love Like Machines låter tungt, seigt, fett, fuzzy og groovy, og av mer kontemporære kumpaner er vel ikke Wo Fat, Queens Of The Stone Age og Black Keys før de ble et disco-band helt ueffne referanser. The Heavy Eyes er aller best når de reindyrker bluesrøttene sine og minst best når de entrer det mer psykedeliske farvann; Bright Light er ingen innertier. Skivas første halvdel brenner muligens i overkant mye av kruttet de har i påsan, selv om det på tampen finnes raffe saker som The Profession. Men har du sansen for snerrende fuzz og tjuk feit riffbonanza fundamentert på arven fra The Mississippi Delta finner du mangt å kose deg med her. Og den gjør seg nok ekstra godt om du skrur volumknotten til 11. 

VOX’n lander på en ganske potent