Paul Molloy – The Fifth Dandelion

(Spring Heeled Records, 2020)

Paul Molloy, et navn som ringer betydelig færre kubjeller enn introen i Don’t Fear The Reaper, fanget interessen først og fremst ved at undertegnede tildelif kastet noe sløve blikk på det snasne coveret til The Fifth Dandelion. Og ganske riktig, det viser seg å være en fullstendig giveaway med tanke på hvor den musikalske ferden skulle ta oss. Dette er lyden av sein 60s pop-psychedelia, type Ray Davies møter Brian Wilson, ispedd litt Beatles, Zombies og tidlig Pink Floyd/Syd Barret på sitt mest nyktre?

Litt kjapp research avsløerer at Molloy har bedrevet mye av tiden sin i The Coral, hvor også bl.a. Bill-Ryder Jones var å finne. Når det er sagt, så er The Coral et orkester som i stor grad har gått undertegnede hus forbi

Det er altså popmusikken av det lett psykedeliske, smått orkestrerte og sommerlige slaget som er grunnmuren i The Fifth Dandelion, men det starter ganske så svevende, med det vi har valgt å kalle “Requiem from outer space music score to a 70s horror B-movie”, men som Molloy har titulert Phantasmagoria.

Stykket er (heldigvis) ikke særlig representativt for det som skal følge, for allerede i Dungaree Day treffer Molloy bullseye, og skjenker oss regelrett genistrek av en pop-låt. Hurrameihei for ei vidunderlig låt!  Det kan kanskje minne litt om slikt Father John Misty styrer med, bare så mye bedre. My Madonna er ikke mye svakere, med sin innsmigrende og besnærende melodi, og vi begynner å kjenne den berømte lukten av fuggel her.

Men så starter det å lugge litt mer, og det følgende trekløveret er mer pregløse og mindre iørefallende enn nevnte to kremmerhus, og selv etter ganske så mange runder med skiva, kommer ikke en låt som From Venus To Pale Blue under huden. Dette havner i skuldertrekk-kategorien; absolutt ikke dårlig, men man har da hørt det bli gjort en god del bedre. 

Kjerringa reises ettertrykkelig med festlige The Swamp, som trolig ligger tett opp mot hva Tom Waits ville hørtes ut som om han bedrev popmusikk på 60-tallet. En finurlig psykedelisk sak som står igjen som et av høydepunkta fra plata. Hey Ho Jack Of Diamonds lefler forsiktig med noe som kan falle under en folk/country-paraply av størrelsen man har behov for i Bergen, og selv med noen halvparanoide smått outrerte arrangementer innledningsvis skiller låta seg ørlite ut i retning streit(ere), og denne skranglefanten hadde gjerne tatt et par låter til i dette segmentet.

Det spriker litt for mye til at det kan bli tipp topp karakter på den godeste Molloy. Et par-tre låter til av samme skarpe kaliber som de raffeste låtene kunne fort sendt skiva langt oppover årslista, men det blir for ujevnt totalt sett.