Fleur – Fleur

(Bickerton, 2020)

Å fri og bevare meg for en sjarmbombe som gikk av her da! Fleur er nederlender, men hun synger til oss på forførende fransk. For en skranglefant hvis kjennskap til fransk pop nærmest stopper med Francoise Hardy, så har i alle fall Fleur pirret interessen til videre dypdykk!

For dette er intet mindre enn tidvis direkte vidunderlig å låne ørene til. Et sted mellom 60s beat/easy listening, pop, psych og garagerock. Ja, Les Robots, bandet som backer Floor Elman, som hun egentlig heter, vet å trampe på fuzzpedalen ved behov.

Det låter elegant, sofistikert, og riktig så pikant. La Tribu Des Trompettes (som ikke overraskende byr på blåsere, selv undertegnede skjønner såpass fransk) drar i gang skiva, og er en så livlig, livsbejaende og gøyal sak at selv de mest sidrompa av oss kjenner napping i dansefoten nokså umiddelbart. Det svinger rett og slett! Med Fleur sin behagelige stemme som midtpunktet for det hele. 

Låtmaterialet er for det meste direkte krutt! Besnærende melodier, marinert i et oppkomme av velklingende arrangementer og fiffig, variert og kledelig instrumentering, er regelen mer enn unntaket, og kremmerhusene står i kø. Monsieur Dracula med sin hardkokte fuzz og skrekkfilm-aktige farfisa starter som en real fuzzpunker før et nydelig refreng balsamerer deg i godlyd og stryker deg medhårs så det holder. En suveren låt, som sammen med genistreken Moi Et Toi/Toi Et Moi, sorterer under skivas indrefilet. 

Plus De Rouge treffer ikke spikerem like godt på hodet. Her er vi litt for langt over i Helene&Gutta landskapet for at denne skranglefanten får helt bunntenning, og det samme kan nok muligens også innvendes mot den litt kjedelige Á Venise. Flere store innvendinger har vi ikke. 

Mest av alt byr Fleur på noe annet enn hva som vanligvis ligger på tallerkenen hos undertegnede, og det er noe genuint fresht og lekent over disse 12 låtene som tikker inn på sympatiske 32 minutter. Fransk yeye-pop-psych-garage is ze nu leoud.

Hank den her.

Vox’n er klokkeklar i sin dom.