Dead Lord – Surrender
(Century Media)
Ja, der er vel bare å overgi seg da? Til nok et band fra söta bror som vi uten å mukke putter i 70s retrostuk kategorien vår. Det finnes en del av disse banda der på andre sida av Svinesund-bura, og Dead Lord gjør på ingen måte skam på den svenske folkemusikken.
De har nok snurra gjennom Thin Lizzy platene en gang eller to før de spilte inn Surrender, deres fjerde langspiller siden debuten i 2013. Rockefanen heves høyt plata gjennom, hvor klassisk riffbonanza og duellerende seks-strengere som tidvis løper løpsk i retning Edidie Van Halen er premisset for det meste som foregår. Sjeldent våger de seg utenfor en ganske så forutsigbar formula, og det hadde neppe skadet om de hadde skrudd litt på knottene innimellom for å endre lydbildet aldri så lite.
Samtidig har Dead Lord funnet en oppskrift de både vet å følge og forstår hvordan blandingsforholdet mellom ingrediensene kan optimaliseres, for de har låter som får ganske så mye ut av et ganske så velprøvd, for ikke å si, utprøvd, format. Opptil flere av låtene er svært så iørefallende streite rockelåter, hvor allsangfaktoren etter noen brune innabords absolutt er til stede. Letter from Allen St. er både tøff og cheesy på samme tid, noe som kan sies om den ganske stødige vokalen til Hakim Krim også – der han høres ut som en krysning av Paul Stanley og en ehhh mann. Messin up må også nevnes, med sine knakende gitarer og absolutt laudable melodi. Refrenget på Dark End Of The Rainbow er også ganske så veldreid og velsmurt rock&roll, og hører med i det gode selskap her.
Surrender har fått ganske mange runder nå, og den har nok fullbyrdet sitt potensial i den forstand at det nok ikke er flere overraskelser på lur her nå, som kan heve dette fra en ganske så fjong rockeplate til noe utenom det vanlige. Men som ei skive til å slenge på snurra en fredagskveld i godt selskap, og til noen kalde brune er den fullstendig kurant.
Vox’n skulle sikkert vært bytta med en Les Paul eller noe, og tar høyde for at det allerede er nettopp noen brune innabords og lander derfor på en muligens ørlite raus. På en mandag formiddag hadde det trolig vært en Vox mindre, men samma det, det er fredda nå.
