The Evil Fuzzheads – The Fuzz-O-Phonic Sound Of 

(Soundflat, 2020)

Så veldig ondt er nok ikke dette trehodete fuzzmonsteret fra Brussel, med mindre man bruker samme logikk undertegnede engang hørte i en dokumentar viet den behornede i underetasjen sin egen sjanger; sortmetallen. Her ble det hevdet at det var ikke growle-vokal og blast beats som var avgjørende for om musikken i seg selv var ond, men snarere hvorvidt lytteren klarte å få den ut av hodet igjen etter å ha hørt den, og Harry Belafontes Banana Boat Song fra 1956 ble trukket fram som noe av det ondeste fanget på tape. Mayhem kan ta seg en bolle!

Vel, her stopper det meste av fellestrekk med den belgiske trioen, utover det at åpningslåta So Strange So Strange må være minst like vanskelig å fjerne fra topplokket som Belafontes bananbåt-sang. For makan til frekk, fengende og snerten garage har vi nepper hørt til nå i 2020. Fuzz og farfisa i skjønn forening, trommer som er rimelig frekke i flekkene, og en melodi som er milevis over mye annet, gjør sitt til at vi uten å mukke har med låta når mixtapen “Årets låter” skal sendes rundt i undergrunnsmiljøet ved juletider. 

Og det er fuzz og farfisa som er grunnstoffet i The Evil Fuzzheads debutskive, og 60s garage og psych selve DNA’et. Det er kanskje ikke helt ueffent å dra en parallell til legendene i Fuzztones, selv om belgierne ikke styrer med coverlåter slik Rudi Protrudi ofte gjorde (og gjør; lurer på om ikke en ren coverplate derfra er like rundt hjørnet). 

Men kanskje skulle de nettopp viet et par av de 12 låtene som utgjør The Fuzz-O-Phonic Sound Of til en og annen long lost gem fra gamle dager, for om vi skal innvende noe, så har muligens Eric St. John fortsatt bittelitt å gå på som låtsmed. Overhodet ikke dårlige greier, men det er få øyeblikk tilsvarende So Strange So Strange. Lyspunkter finnes det naturligvis, og på Lookin In The Face Of Evil og på She’s Wearing Rainbows In Her Hair er de definitivt inne på den rette sti, mens noen av de resterende låtene sliter med å feste seg, det er rett og slett ikke ondt nok!

Et par knepp opp på låtmaterialet og kanskje også en tidvis ørlite mer spenstig produksjon og instrumentering (noe sier meg at produsenten har stilt alt av knotter i et bestemt leie, “låst” innstillingene, og bare rullet tape), kunne løftet skiva enda en VOX på terningen, men for de av dere som setter komboen fuzz&farfisa like høyt som rødvin&mørk sjokolade, eller whisky&gammalost for den saks skyld, så er det langt på vei en nobrainer å få denne lekre saken (ltd utgave i 100 eks) i hus, først som sist.

Hank den her:

https://www.soundflat.de/shop/shop.cfm?CFID=9f382623-afb7-469b-91d2-9c2e612be3c9&CFTOKEN=0

VOX’n lander okkesom på en små-ond og potent