Matthew Sweet – Catspaw
Ny plate fra popfusentasten Matthew Sweet, som har gitt oss fiffige skiver som bl.a. Girlfriend, 100% fun og Blue Sky On Mars opp gjennom årene. Dette er finslepen popmusikk uten at vi blir helt perpleks i undikken av det Sweet har klasket i hop denne gangen. Litt mye sologitar i monitor på en del av låtene sender tankegodset nesten i retning Neil Young & Crazy Horse tidvis, men tar også fokus bort fra melodier, som tradisjonelt har vært Matthew’s styrke. Litt mørkere og færre pop-hooks enn vi forbinder med Sweet? Uansett, kanskje den tar seg opp ved flere runder.
Murder Maids – Knives Out
Murder Maids slepper debutplate i dag. Trønderrock uten bart, skinnvest og enerverende dialekt, men snarere en hissig kombo av punk, hardcore og breibent rock&roll er det vi serveres fra bandet som bl.a. har vært oppvarming for Spidergawd ved en rekke anledninger, og det er Per Borten fra nettopp Spidergawd som har sittet i stolen og skrudd knottene i taket når Murder Maids har vært i studio. Om The Dogs blir litt for snille og tamme for tiden, og The Good, The bad & The Zugly det stikk motsatte, og du savner den tiden da Turboneger var et stilig orkester, kan kanskje Murder Maids være midt i blinken. Et vanvittig driv og ditto energi preger plata, som går ut i 110 med kruttønna Shout At My Face. Det er ikke mange hvileskjærene hva intensitet angår her, men denne skranglefanten hadde ikke takket nei til et par flere låter av typen Bleeding Skin hvor trønderne viser at de faktisk kan skrive låter uten at pedalen trampes i bånn til enhver tid. Punkelåter på under minuttet med titler som I wanna fuck er denne skrangleanten rett og slett for gammal og grå til å klare å omfavne betingelsesløst. Sickness = Love retter delvis opp igjen de prematurre utbrudda, ved å høres ut som en punkeutgave av gnistrende polske Mgła. Kun 200 eksemplarer trykkes av denne, og er definitivt verdt en runde om nevnte referanser over er din kopp nypete. Potente saker!
Bloody Hammers – Songs Of Unspeakable Terror
Så var det duket for litt tull & tøys, eller tant & fjas om du vil. Bloody Hammers har holdt koken en god stund nå, med sin tidvis underholdende mix av doom, stoner, goth, psych, horror og gud vet ka du skal kalle det. I tillegg her. aner vi hint av litt poppa punk her og der (er det innafor å hevde at det tidvis er litt Misfits-vibber over dette?), og ekteparet som utgjør Bloody Hammers har så absolutt meloditeften intakt. A night to dismember er ganske så allsangvennlig, og på sett og vis lefler de litt med samme greia som Ghost gjør, sjøl om det teatralske er tonet kraftig ned her. Dette er nok ikke noe must-have, mm du er tilbøyelig til å tippe terningen opp et knepp på bakgrunn av coveret da.
Wedge – Like No Tomorrow
Til slutt, litt kraut-rock fra Berlin. Eller kraut og kraut, fru. Blom, det er vel mer snakk om sånt 70s retrostuk tuftet på Zeppeleppelin, Purple, Hendrix, Edvard Grieg og ymse anna fra sånn ca gamle dager. Fuzz og orgel er vitale ingredienser i oppskrifta, og tidvis vet tyskerne å riffe så det lukter småsvidd i kantene. Det blir imidlertid litt or mye jam-preg og bare halvveis inspirerte låter, sjøl om de får rockefoten til å trampe taktfast i Playing A Role, som faktisk har et riff ikkje milevis unna Doreen med knæsje Muck & the Mires, definitivt uten sammenligninger forøvrig.