Los Malinches – Piel de Lince
(Groovie Records, 2021)
Los Malinches kunne narret noen og enhver til å tro at vi snakket om gutta krutt fra Mexico, Peru, Brasil or whatever, men kvartetten er fra Spania, og blør på med fuzz&farfisa marinert i latinamerikanske rytmer og stemninger, som lett gir oss assosiasjoner til fantastiske Os Haxixins fra nettopp Brasil. Piel de Lince, som Google påstår betyr gaupepels, er andre fullengder fra Los Malinches, og vi tør vel slå fast ganske så bastant at dette er bestenotering til nå.
Garagepsychexotica er en merkelapp så god som noen, og det oppsummerer i bunn og grunn det meste vi får servert gjennom skivas 12 kutt. Det veksles fra det tilbakelente, lett svevende, og på randen av sensuelle, som i åpningskuttet Bionicos, til strengere og hardere toner i steintøffe Kama Sutra, hvor fuzzen virkelig mener alvor. Det er kanskje ikke like tungt nede i ymse substanser som nevnte Os Haxixins tidvis later til å være, men helt kjemisk fritt for ehh kjemisk stimuli låter det definitivt ikke. Men du hendelse så fett! Me Siento Loco er en noe mer streit fuzzpunker, og vi skranglefanter finner det jo ekstra sjarmerende at de velger å inkludere en sloppy start før de begynner på nytt. Kremlåt dette også.
Verdt å nevne er også Abrir La Mente (som minner denne skranglefanten om tegneserien Shagma som var en stor favoritt for sikkert 30 år siden), og ikke minst Kadin, meget mulig skivas vakreste og mest sjelfulle øyeblikk.
Alt i alt er det egentlig mindre tvil enn det er oppegående Trump-supportere om at dette er ei skive du bare skal hanke inn først som sist, og nyte til fulle. Her får du både steinbarsk garage og ørebalsam i en og samme grammofonplate. Det er ikke hverdagskost!
VOX’n klinker til med
Hank lekkerbiskenen her: