Nick Waterhouse – Promenade Blue

Nick Waterhouse – Promenade Blue

(Innovative Leisure, 2021)

Hvis Generell kulhet hadde vært et universitetsfag hadde nok Nick Waterhouse, tross bare 35 år, for lengst vært utnevnt professor. Hans femte soloskive siden debuten Time’s All Gone fra 2012, har blitt nok et dokument på aldeles fabelaktig sjangerforståelse og autentisitet.

Promenade Blue er intet mindre enn en fullstendig maktdemonstrasjon av et album, hvor Waterhouse leker seg glugg ihjel med alt fra 50s r&b, dampende soul, popcorn-inspirerte ballader, litt jazz,  og en dært rock&roll som seg hør og bør. Det hele så elegant og lekkert utført at man etter hvert blir sittende å måpe over kvaliteten på låter, så vel som arrangement og produksjon. Strykere og blåsere marinerer oss i godlyd, og det er far sjøl som har vært med og dratt i produksjonsspakene og gitt skiva et mæææget velklingende lydbilde.

For undertegnede er det låtene hvor Waterhouse byr på popcorn (det er faktisk en egen sjanger) som er selve indrefileten fra dette 11-retters Michelin-måltidet av en plate. The Spanish Look, Medicine, Minor Time og ikke minst Fugitive Lover er alle prakteksemplarer av arten, hvor sistnevnte fort kan bli stående igjen som Årets Låt.

Et ørlite hvileskjær legges inn i eneste intstrumentale låta Proméne Bleu, hvor vi beveger oss i over et noe mer bluesy jazzhjørne, og tanker går mer i retning Kenny Burrell enn Otis Blackwell, Jimmy Ricks eller Derek Martin synge Daddy Rollin’ Stone. Og skulle vi ønsket oss noe mer på Promenade Blue, så hadde det vært suverent om Waterhouse kunne bjuda på en duett ala typen nettopp Jimmy Ricks og LaVern Baker kunne servere – det hadde vært no!

Halve 2021 har passert, og det skal veldig mye til for at Promenade Blue detroniseres som “Årets Album”. Og akkurat nå føles den som bestenotering fra en Waterhouse som virkelig er on a roll med sine to siste skiver.