The Smoggers – Funeral (LP)
Spanjakkene anført av karismatiske Fernando Smogger tråkker på fuzzpedalen igjen, og det er ingen overdrivelse å si at de er tunge på labben denne gangen også. Funeral domineres av tjukk og feit fuzz, farfisa, munnspell, og Fernandos noget provinsielle engelsk, som ofte setter mang et trenet språkøre på prøve. Er det engelsk? Er det spansk? Er det kaudervelsk? Samma kan det være, for det snerres og freses om kapp med gitarer og det hele er en ganske så intens affære i garasjesportøvelsen hvor ene beina er planta i den primitive snotty leiren til The Sonics og beslektede, mens den andre foten er temmelig marinert i psykedeliske delikatesser. Det låter ikke helt ulikt hva Fuzztones gjør/gjorde på sine eldre dager, og skal vi innvende noe, så må det være kanskje akkurat det – at det tidvis blir et litt for heavy sound på det hele – vi foretrekker garasjerocken vår spretten, leken og vital! Men når de har valgt å kalle skiva Funeral er det vel ikke å forvente at de speller opp til fest for envher pris heller, selv om det naturligvis er umulig, selv om du er den som skulle ligge i kista, å holde beina i ro når en klassiker som 99th floor ljomer ut av høyttalerne. En annen høgdare er Dracula is alone, som allerede har fått sin plass i spillelista som skal skremme livskjiten av snottungene som tenker ringer på hos undertegnede om noen helger.
Alt i alt, vel verdt en lytt, og er du fan av sjangern er det bare å hanke et eksemplar til hylla
>
Nine Pound Hammer – When the shit goes down (LP)
Men er det noen vi digger låter heavy, så er det kupunkheltene i Nine Pound Hammer, som helt ut av det blå klemte ut en ny langspiller her for noen uker siden. When the shit goes down er klassisk 9PH, hvor ene feitameitariffet overtar stafettpinnen fra forrige. Luallen, Cartwright & co besitter en smått unik egenskap i å kombinere høypotent ku(k)rock med latterlig fengende melodier. Tjukt, hardtslående, sleskete, sløyt og drøyt – nett so me lika da norom brune. Trekløveret som starter ballet lukter mer svidd gummi enn samtlige sesonger av Rådebank gjør tilsammen, og teksten i Mama Lied er (nesten) like morsom som Tønes sin siste. What’s not to like?!?
ANC4 – Strange Tide
ANC4 teffer gull, i alle fall store deler av tiden, på sin andre langspiller Strange Tide. Debuten fra noen år tilbake gav oss et knippe delikate poplåter, og det er akkurat det samme svenskene har i påsen denne gangen også. Her er det jangly rickenbackers over en lav sko, og tankene vandrer raskt i retning The Byrds, samt powerpopkanoner som Big Star og Teenage Fanclub – gode melodier og hooks står regelrett i kø. Samtidig har svenskene dandert poppen sin med noen delikate anstrøk av psychedelia histen og pisten, noe som gjør skiva kanskje enda mer variert og slitesterk enn forgjengeren. I briljante Darlinghoneybaby oppfinner de sogar sjangern powercountry, som vi lett takker mer til ved neste anledning. 15 låter kan ofte være i meste laget, men her serveres det såpass mye variert og raffinert pop at vi tar imot med åpne armer. Mycket snygg platta!
The Courettes – Back in mono (LP)
Vår dansk/brasilianske favorittduo er også ute med nytt materiale. Back in mono har blitt lettbeint og sjarmerende affære, hvor brorparten av låtene drar seg i retning et seint 50s/tidlig 60s landskap med rase elementer av doo wop, soul og det Rune Larsen uten å mukke ville kalt “gammelpop”. Sjarmfult og koselig, uten at vi får fullstendig bunntenning. Best er nok singlene R.I.N.G.o og “Hot the twig”, hvor de er litt hissigere på fuzzen og serverer et primalt riff som sakset ut fra katalogen til Tacoma, ashington’s fineste helter The Sonics. Et knippe flere låter smidd over denne lesten ville gagnet plata og vi kunne fort funnet på å oppjustere Vox’n et lite hakk.