Billy Swivs – Time is not on my side (singel)
Så hva har vi her da? Wick Records og greier? Det er jo som regel en garantist for kvalitet, og Billy Swivs er intet unntak i så måte. Herremannen med fartstid fra bl.a. Budos Band og en del halv- og helobskure powerpoporkestre klemmer ut en fiffig sjutommer der vi serveres glitrende garasjepsykedelia. 60s referansene sitter tjukt i rillene, og b-sida Baby I’m your clown høres omtrent ut som et Kinks som lefler med både soul og mod. Frekke tangenter, snertne hooks og et generelt herlig driv er en helt kurant oppsummering på disse snaue seks minuttene med vellyd. Vi vil ha mer!
The reflectors – Faster action (LP)
The Reflectors tok oss litt på senga med debuten, såpass mye at undertegnede var for treig på avtrekkeren med å sikre seg førsteopplaget og måtte ta til takke med andrepressen med litt kjipere cover. Denne gang sto vi over førstepressen fordi den hadde en sånn dustegimmick med å spille fra senter og ut, men nok om det. Det er tross alt musikken det handler om. Og powerpop-punkerne i The Reflectors har ikke mistet meloditeften siden sist, sjøl om Undertones-vibbene fra debuten, og ikke minst fantastiske Teenage hearts tones noe ned denen gangen, til fordel for et noe mer reindyrka powerpop-uttrykk. Åpningslåta All made up og ikke mins Radio Signals står som pinn i kuskjit, og hadde resten av skiva holdt dette kaliberet kunne vi fort snakket Topp 10 for inneværende år. Ingen dårlige låter å spore, men en liten håndfull for anoynyme og til dels like låter. gjør at vi ikke får 100% bunntenning. 3-4 aldeles nydelige låter, resten på det jevne, er beholdnignen, men alt i alt vel verdt å spandere verdifull hylleplass på.
Romskip – lurar på (singel)
Jøsses! Romskip med en aldeles vidunderlig sukkersøt ballade av en låt, som treffer som en en druser fra Mike Tyson i solar plexus. Lurar på er intet annet enn en helt fenomenal låt! Det er svulstig, det er pompøst, det er på randen av cheesy – alt parametre vi normalt ikke skal approbere, men dette glir ned som smør. Vi gir oss rett og slett over i rein og skjær begeistring. Det er lekkert produsert, dandert med de nydeligste detaljer i alt fra gitarer til blåsere og stryker, og en tekst som kryper fullstendig under huden på deg. Låta er like snytfin som coveret, og om dette setter standarden for album som nærmer seg, så er vi rimelig optimistiske. For å si det mildt!
Flop machine – Drink blood (singel)
Mer veldreid muzak fra Norges fineste og beste by, men så absolutt ingen ballade. Bak Flop Machine skjuler det seg folk med fartstid fra Scumbugs, men her er garasjeskrammel forlatt til fordel for ganske så hissig og høypotent eutrotrashpunk, eller noe deromkring. Drink Blood er en drivende tøff punklåt, og om det ikke hadde vært for heftig bruk av kreisi synthlyder fra verdensrommet kunne vi nesten våget å påstå at det er ganske klare Turboneger-vibber å høre. Det er helt sprøtt at komboen trommemaskiner og synther er noe som skal treffe her i gården, men denne låta har gått på repeat en drøy uke nå, og er muligens mer avhengighetsskapende enn kokain. Og definitivt sunnere!