The Beet Freaks – A load of hits (Lost in Tyme, 7″)
Åsså var det söta bror igjen da. Gudene må vite hva slags fludium som renner gjennom elva i Örebro, for her fostres det fjong garasjerock på rekke og rad, noe som har foregått i en mannsalder og vel så det. Ikke minst er det jo hjembyen til The Strollers, kanskje det aller argeste og mest finslepne våre venner i øst har skjenket oss av briljant fuzz og farfisa.
Og nå slipper altså The Beet Freaks enda en sjutommer, og de gjør på ingen måte skam på sine foregangsmenn. Dette er utsøkte saker, og åpenbart er dette uført av et knippe musikanter som kan sitt håndverk. Fire låter på en aldeles fortreffelig sjutommer fra kvalitetslabelen Lost in Tyme er beholdningen her, og selv om samtlige låter holder et mæget potent nivå er det nok (Hey) Little Lover som er rosinen i indrefileten her. En aldeles latterlig strøken låt! Hipp hurra, vi vil ha mer av disse freaksa!
The Wyld Gooms – You did me wrong (Outro, 7″)
Det bør være tilstrekkelig å kaste et halvt øge på coveret til å skjønne at dette er bona fide ekte vare rett fra garasjens øverste hylle. Og når vi legger til saksopplysninger som at The Wyld Gooms består av folk med fartstid i The Night Times, Premonitions og Violet Mindfield og The Slop er det vel overhodet ingen overraskelse at de to knallertene som serveres på bandets debutsingel er prima vare vasekekte garasjerock. Herlig snotty og autentisk, hvor samtlige viktige sjekkpunkter typ fuzz, farfisa og fiffig skinnklasking kan hakes av lett som en plett. A-sida er en hissig og kontant fuzzrocker som røsker rimelig greit. B-sida er noen hakk lungnere i kantene, men er akkurat like snappy, raff og umiddelbar som A-sida. Dette er enkelt og greit enda en vordende klassiker på tidvis briljante Outro Records. Sjekk videoen under og legg merke til at Bob Dylan på bass.
Jack Stillwater – The Gunman (digi-singel)
Om bare noen dager slipper Jack Stillwater sitt femte album, “Dusk”. Dersom The Gunman er representativ for hva vi har i vente, så kan vi trygt legge til et noir bak deres eget begrep Norwegicana. For dette er noe mørkere og røffere i kantene enn hva vi har vært vant med. The Gunman er en barsk, rufsete og mørk sak med et kanskje noe monotont vers som før du vet ordet av det glir over i et aldeles utsøkt refreng, og ja, vi hører et ørlite snev av Nick Cave plyndring her, men sånt kan vi så absolutt like! Terje Espenes synger bedre enn Springsteen (han har i alle fall vært på do før han går i studio, i motsetning til Brucer’n), og leverer rett og slett kruttsterkt nok en gang. Vi gleder oss til Dusk lander i hyllene 11.2.
Le Lanterne Rosse – Non puoi restare Paura del buio (7″, Lost in Tyme)
Enda en delikatesse fra våre greske venner i Lost in Tyme records. Le Lanterne Rosse (The red lantern på norsk) er prima italiensk garasje hvor a-sida Paura del buio nærmest har sendt sjokkbølger gjennom denne skranglefanten. Dette kan lett være en av de beste melodiene undertegnede har hørt på minst en kvart evighet, og når de har fått en lettere panegyrisk Greg Prevost (Chesterfield kings) til å skrive liner notes, så skjønner du at dette er hakket hvassere enn Placido Dolmingo. For en låt, for en melodi og for noen harmonier! Dette kan smelte flytende nitrogen på et blunk. B-sida lefler Non puoi restare lener noe mer i retning av psych og folk, og når ikke helt opp til a-sida, men det skulle jo tatt seg ut. Hadde den gjort det måtte vi kanskje ha utvidet vox-skalaen vår. Vi vil ha mer La Lanterne Rosse og vil ha det nå!
Flop machine – Machine Beat Rock’n’roll (MC, Harry Records)
I skjæringspunktet der fuzz og farfisa møter trommemaskiner, glowsticks og ravepartys finner vi det musikalske utskuddet Flop Machine som virkelig vet å sette sin egen vri på hva det enn er de bedriver. For det er relativt vanskelig å sette en bastant sjanger-merkelapp på det som serveres på Machine Beat rock/&roll, bandets første fysiske utgivelse, på det fortsatt noget eksotiske MC-formatet.
Rikignok gir kassettens tittel et nokså spot on bilde for hva som står på menyen, for her er det skrudd på ganske mange knapper i tillegg til de du finner på gitarforsterkeren din. Om Kraftwerk var et punkeband, eller Scooter hadde hatt Motörhead som backingband hadde de muligens spilt noe ala det Flop Machine holder på med. Intens intergalaktisk synth-punk med et nokså anemisk uttrykk, hvor hooksa sitter som snus i undikken, og det hele rett og slett er skummelt vanedannende. Flop Machine trykker synthpedalen til bunns, går ut i 110, og ser seg aldri tilbake. 8 låter gjøres unna på drøye 16 minutter, her finnes ingen slinger i valsen eller dødtid å spore. Her er det bare å gi seg over og bli med på en heidundrende heftig reise, for å bli stående igjen på stasjonen er slettes ikke noe morro.
Foruten tidligere omtalte Drink Blood er det Shamans og Berlin som har festet seg hardest i de små grå hos undertegnede, og som har bidratt til at en gretten gammel gubbe har utvidet sin musikalske horisont til også å omfavne electrogarage. (Ka)sett på maken!