Erik Vincent Huey – The Appalachian Gothic
(Appalachian AF, 2023)
Som et kjærlighestsbarn mellom Steve Earle fra den gangen han fortsatt hadde stemme, og Peter Case fra den gangen han fortsatt lagde snappy og catchy frop (en blanding av folk, rock og pop, herregud), kommer Erik Vincent Huey susende inn fra sidelinjen. Med tanke på at Erik trolig nesten er på alder med Earle og Case, og det også er en del andre biologiske utfordringer korleis dette eventuelle kjærlighetsbarnet skulle kommet til verden, merker vi allerede nå at det er på tide å la den allegorien ligge og heller konsentrere oss om The Applachian Gothic.
For dette har blitt en riktig så hørbar debut, skjønt med fartstid i kupunkbandet The Surreal McCoys er ikke Erik helt ny i gæmet. Og det merkes fort, for The Appalachian Gothic gir ikke ved dørene og viser en moden og kompetent låtskriver med et relativt bredt register hva låter og sjangre angår.
Med seg har han bl.a. Eric Ambel, som blant mye, også har jobbet med nevnte Earle, og det ligger et slør av 90tallets Steve Earle plater over store deler av The Appalachian Gothic. Vi får servert et ganske så variert potpurri innen det vi trygt kan kalle et americana-landskap; fra klassiske countrysvisker hvor klisjè-o-meteret nesten sprenges, til hardkokte countryrockere via noen lekne og nærmest popwerpoppere av noen låter (dog i en twangy innpakning) som i den ganske uimotståelige Winona.
Huey har åpenbart noe å melde også, og det er nærmest umulig å ikke få med seg ett og annet hva tekster angår, som når Dear Dad åpner med strofen
When my dad walked out
I couldn’t wait, to never see him again
Eetterhvert som historien skrider frem er det åpenbart at vi sjeldent har sett større diskrepans mellom tittel på låt og innhold. For øvrig en av platas bedre låter, og igjen hører vi ekkoet fra Earle-rockere fra hans beste tid på 90-tallet.
Bekmørke Death County er et annet ehh lyspunkt på The Appalachian Gothic, en riktig så stemningsfull folk ballad (i mangel av bedre norske ord). Og nettopp denne gode miksen av å ta det helt ned, for i neste øyeblikk rocke og rufse, er mye av medisinen som får plata til å funke så bra som den gjør. Ett og annet mindre inspirerende øyeblikk finnes, og Lucy framstår som i overkant gampete og det litt tyngre uttrykket her fungerer bare sånn midt på kaktusen. i Yours In The Struggle dras sogar trekkspellet fram for anledningen, og det funker det også.
En variert og tidvis ganske så god debutplate dette, og har du sansen for Steve Earle, Rodney Crowell og andre rufsat singer/songwriters vil du finne mye å kose deg med her.
