Labrador – Hold The Door For Strangers
(No Way Of Knowing, 2023)
Det er nesten som om vi venter på at det er Jason Molina som skal åpne kjeften noen sekunder inn i State Line To Eagleville. Så nært opp til Magnolia Electric Co. befinner Labrador seg. Til alt overmål har Pat King en stemme som ikkje akkurat er totalt diametralt i andre enden av Molina sin heller, så da det blir vanskelig, for ikke si umulig, å dra en sammenligning eller sju med nettopp salige Magnolia Electric Co. Men utgangspunktet kunne jo vært så veldig mye verre, det kunne jo vært U2 de lignet på.
Og joda, Labrador og Magonlia Electrtic Co. har nok gått samme musikk-skole. Gitarer med akkurat passe vreng, et rufsete komp og vindskjeiv koring her og der er brorparten av beholdningen. De har altså gått Neil Young & Crazy Horse skolen, om du skulle lure. Vi befinner oss i altcountry og americana-universet og skivas ni låter avviker sjeldent eller aldri fra denne oppskriften. Låtmaterialet til Labrador varierer fra det helt okeie, til det riktig så habile. Men det er kanskje et tankekors at der de er aller best er også der de minner aller mest om vår kjære Jason Molina, som de blant annet gjør til gangs i Guy With A Job (That Nobody Wants). Det er veldig fint levert som de sier på The Voice, men noe av nerven og inderligheten til Molina savnes.
Sett bort fra de åpenbare inspirasjonskildene (som blir uunngåelige om du har et nært forhold til Molina sine ting), så er Hold The Door For Strangers en absolutt hørverdig plate på egne bein. King forteller sine historier på ekte og ærlig maner, og låtmaterialet holder et jevnt og brukbart nivå. Det er kanskje ingen umiddelbare radiohits her, men gir du plata noen runder vil låtene så smått smyge under huden på deg. En lovede debutplate, men de kan ha godt av å prøve å stake ut en noe mer egen identitet.
