Lucero – Should’ve known by now (Liberty & Lament, LP, 2023)
Lucero, anført av den karakteriske sandpapirstemmen til Ben Nichols, har vært premissleverandører av barsk og harsk americana/countryrock i en mannsalder snart. Det har blitt en god del album etter hvert, men som med så mange andre har fomkurven pekt feil vei på de siste albumene, i alle fall det meste som har kommet siden den tidvis glimrende 1372 Overton Park. Utgangspunktet og beholdingen er dog mye det samme; vi snakker skikkelig rufsat og rocka americana hvor hjertet til Nichols som alltid er en nautisk mil uttapå skjorta, sjøl om Should’ve Learned By Now aldri helt når opp til de aller argeste øyeblikkene de har levert tidligere. Det er uansett mange fine øyeblikk her, og for de som har gitt opp Drive-By Truckers (som denne skranglefanten definitivt har), og som heller foretrekker pasjonen Lee Bains III evner å levere, så kan det være verdt å låne ørene til Lucero.
Glyders – Maria’s Hunt(Drag City, LP, 2023)
Snurrig og artig sak dette. Men ikke fullt så artig som den har potensiale til å være. En slags snodig glam møter americana og psych på veien, og noe som i utgangspunktet skulle kunne blitt skikkelig fjonge saker. Dessverre holder det ikkje helt inn her, i det som kan minne om en krysning av The Night Beats og T.Rex eller noe deromkring. Låtene hvor de tøyer americana-strikken lengst og legger turen ut på prærien, type Wrong Sometimes Right, hvor steelgitaren får rause porsjoner boltreplass, er uten tvil blant de beste øyeblikkene på en plate vi skulle ønske vi likte enda litt mer. Ellers, man kan ikke unngå å la seg fasicinere/begeistre at det ganske så DIY-coveret som hadde glidd rett inn i katalogen til salige og fantastiske Rockadelic Records.
Love Gang – Mean Streak (HPS, LP, 2023)¨
Så var det over til å trøkke litt på pedalen. Både gass- og fuzz sådan. For dette lukter både svidd gummi og annen synd og spetakkel fra Deathride sparker det hele i gang. At Love Gang nok har en fokjærlighet for Motörhead, sørstatsrock og ymse annen raff og potent 70s hard rock og protometall kvalifiserer som aksiom i denne sammenhengen, og vi serveres frekk og potent rock&roll som kan gi den mest sindige av oss umiddelbar trang til å anlegge skjegg og langt hår, ikle seg slengbukser og dongerivest og få seg en chopper først som sist. For dette må da være selve definisjonen på biker-rock. De slenger også inn en akustisk blues, som hadde gjort seg på en jukebox på en amerikans diner langs Route 66. Det låter rimelig tøft over hele fjøla her, og for alle som liker skitten og syndig rock&roll, så er det helt på sin plass å gi Love Gang en runde på snurra.
Daevar – Delirious Rites (TLD Records, LP, 2023)
Fullstendig ukjente greier for en skarve skranglefant dette. Men allikevel, dette var trevlige saker. Som en slags hybrid mellom Monolord og Uncle Acid leveres det seige og treige riff, helt sikkert i en eller annen fancy tuning (sikkert drop D eller ka feeen det heter på fagspråket), og vi lar oss begeistre og trollbinde av dette suggererende og hypnotiserende soundet som Daevar maner frem. Doom? Stoner? Hakke pipling, men det er sjarmerende okke som. Paradoksalt nok kan det best oppsummeres som behagelig støy. Herlig liten sak.