The Whiffs – Scratch ‘N’ Sniff
(Dig!, 2023)
Undertegnede hører til blant dem som mener at the Whiffs sin langpsillerdebut for noen år siden er blant de beste powerpop-albumene i nyere tid. Akkurat så himla bra var Another Whiff fra 2019. Forventningsbarometeret til oppfølgeren var derfor skyhøyt, og fallhøyden ditto enorm. Og de første rundene med Scratch’N’Sniff var sogar ikkje like umiddelbare som ved forrige korsvei. Men heldigvis, etter noen runder på snurra, så viser det seg jo at Scratch’N’Sniff inneholder ganske mange magiske popøyeblikk den også. Sjøl om det nok er mer power enn pop når status skal gjøres opp. Rockenerven er så absolutt tilstede hele veien.
Lydmessig er Kansas-gjengnen godt marinert i et slags smågrumsete/DIY 70s sound (uten at det verken blir lofi eller støyete), og det er også fra dette tiåret de henter brorparten av inspirasjonen sin ifra. Flamin Groovies, The Raspberries, en liten dært Real Kids og The Nerves er nok neppe ukjent materiale for denne gjengen, og teften for å lage iørefallende melodier med punch og crunch er smått imponerende. Hør bare på det briljante og nydelige refrenget i Wanted, hvor denne bittersøte melankolske kvaliteten låtene til The Whiffs ofte har, virkelig kommer til sin rett.
Det er i det hele tatt noe usedvanlig sjarmerende, livsbejaende og fint over låtene The Whiffs snekrer i hop. Høydepunktene er mange, men både Shot Thru, Pretender og Tired of Romance med sine lekne gitarer må fremheves i et ellers svært så celebert selskap. De er tidløse i sin kvalitet, og de står som pinn i kuskjit, og det med lang holdbarhetsdato.
The Whiffs er virkelig da shit når det kommer til kvalitetsleverandør av vintage powerpop i en moderne innpakning. Suverent!
