Groovy Uncle – No Man’s An Island
(2023)
Groovy Uncle = Glenn Prangnell. Sånn er det med den saken. Ja, han fra Kravin’ “A”s ja. Vi antar det var spørsmålet på alles lepper akkurat nå.
Uansett, for tiden er det Groovy Uncle som er projecto numero uno for popsmeden Prangnell, og er det èn ting han virkelig demonstrerer denne gangen, er det nettopp hvilken briljant pophjerne som befinner seg i toppetasjen hos ham. Det har blitt noen skiver under Groovy Uncle monikeren nå, og uten å påstå at vi har stålkontroll på absolutt rubbel og bit, er vi ganske overbeviste om at årets plate må være blant det beste, og definitivt mest varierte Prangnell har snekret i hop, denne gang hjemme fra kjøkkenbenken. I alle fall i fra hjemmestudioet. Om det også befinner seg på kjøkkenet, eller i et annet rom, vet vi saktens ikke.
Pop, psykedelia, noen snev av garage og noe som faktisk kan minne om protopunk i Beneath – du får alt her, men mest av alt er det et oppkomme av finurlige og besnærende poplåter, som sakset ut fra foppalløya på siste halvdel av 60 tallet, og Beatles, Pink Floyd (da de var gode (den enormt korte perioden det var sant)), kanskje litt Zombies, og i det hele tatt mye snurrig poppsykdelia som referansepunkter er hva vi får servert. Det er ikkje helt ueffent å dra en sammenligning til XTC og deres Dukes Of The Stratosphear heller vil vi påstå. Paul Molloy sin artige The Fifth Dandelion fra noen år tilbake er også en referanse helt på sin plass. Perlene er såpass mange på denne skiva at vi dropper å fremheve enkeltlåter, det blir nesten litt smak og behag i dette selskapet
Dette er popmusikk for deg som syns at kvintsirkelen kanskje er litt forutsigbar og utslitt, og som heller vil ha noen melodiske innfall som pirrer øregangene dine det lille ekstra. Dette er lyden av herlig og tidløs popmusikk! Men den dub-mixen til slutt er i beste fall overflødig.
>