The Wyld Gooms – Thinkin’ bout you / Hey Tiger (7″, Calico Wally, 2023)
Hohoy! Klassiker-alert med en gang her. LA baserte The Wyld Gooms er ute med sin andre sjuer, og her kan du bare krøsse av på alle kvalitetskriteriene med en gang. Vi snakker bona fide autentisk og snotty 60s garage med rause porsjoner fuzz, farfisa, potteklipp og spisse skotupper. A-sida er en orignal som bør inkluderes i pensumet for kommende band i sjangern, mens B-sida er en cover av relativt obskure The Tosy Turbys Hey Tiger. Også den utført på aldeles utsøkt vis.
The Wrong Society – Down With (Screaming Apple, LP, 2023)
The moodyness is strong with this one. I det enorme og mangfoldige universet til garasjerockens mange kriker og kroker skal vi nå dykke ned i det som av kånnåsører gjerne kalles moody garage. Her finner du flere mollakkorder enn du finner siffer i telefonkatalogen, og du skal leite med lykt og lupe for å finne tekster som ikke omhandler håpløs kjærleik og hjerte/smerte buhu-lyrikk om jenter som glipper eller bare er generelt kjipe. Relativt ensformig tematikk, men helsikke så det fungerer. Noen unntak er det å finne riktignok. Åpningslåta Dirty Dishes røsker litt mer i rockefoten enn brorparten av sippelåtene, og tittelen leder oss mer i retning å tro at dette omhandler problematikk enhver som har bodd i studentkollektiv uten oppvaskmaskin kan relatere til. Staw Away er en annen småhissig sak, som viser at gjengen har koll på mer enn moll. En potent og spretten rocker av en låt.
Det som er beundringsverdig fascinerende med denne kvartetten fra Hamburg, er at det er så til de grader autentisk både hva låter og sound angår, du kunne nok lurt både en og to til å tro at dette er noe obskure uutgitte saker og ting fra 65-67. Et knippe strøkne singler i forkant av denne plata har vært med å skru forventningene relativt høyt i taket, og konklusjonen er at The Wrong Society langt på vei innfrir. Glimrende håndverk, for ikke å si fingerspitzgefühl, fra tyskerne, og absolutt blant årets flotteste skrangleplater til nå.
The Revox – You Treat Me So Bad (Soundflat, LP, 2023)
Mer skrammel og fanteri, denne gangen fra Sveits og The Revox. Og sveitserne er hakket mer rabiate og ville i nikkersen enn sine tyske sjanger-kolleger. The Revox bjudar på betydelig mer villskap og skrangel, og til tider er det såpass vindskeivt og sjanglende at det føles som at bandet er millimeter fra å ramle fra hverandre. Men det gjør de naturligvis ikke, tror vi da. Her får vi både snotty 60s punk, heseblesende r&b ikkje milevis unna hva The Headcoats kan finne på å meise ut, og jaggu serverer de ikkje også en moody perle i You Won’t Love Me Now, som lett hadde passert på plata til The Wrong Society også. En vilter cover av klassikeren Can’t Tame Me (The Benders) blir det også plass til, og til alle som liker fuzzen sin skranglete, kakafonisk og litt ut-av-kontroll, så er dette ei plate å låne skakkjørte ører til. Gode greier, men muligens litt i overkant heseblesende til tider.
Ian Kay – Walk That Road Again (Antifaz Discos, LP, 2023)
Med en ph.d. i fransk arroganse inntar Ian Kay scenen. Etter hva vi begriper er dette en franskmann som residerer i Barcelona, hvor han tilsynelatende storkoser seg og snekrer i hop noen livsbejaende og ultrafengende poplåter, godt tuftet på mye finurligsnurrigheter fra det glade 60 tallet. Retro så det holder, men allikevel i en ganske fresh og original innpakning. Kay er litt “all over the place” på Walk That Road Again, fra det Bo Diddley inspirerte tittelkuttet som åpner ballet, via funky Clown til perfekt jangly folk i Tears Never Fade Away, hører vi konturene av et temmelig bredt register hva sjangre og låtmateriale angår. Plata bobler over av skøyale innfall og krumspring, og Kay har forsynt seg riktig så godt fra den rikholdige godteposen kalt 60-tallet. Her er litt av alt rett og slett.
Plata er usedvanlig lett å like. Låtene er umiddelbare og på grensen til allsangvennlige, og selv om det i utgangspunktet er en god ting, kan det kanskje også vise seg å være en aldri så liten akilleshæl for godeste Kay. Er det rett og slett for lett å like dette? Er det kanskje like lett å glemme den litt etter hvert? Som en kort og intens sommerflørt som legger seg så snart høstmørket banker på døra? Vi er litt usikre, men er spent på om denne føles like knakende i desember som den gjorde de første 5-6 rundene på tallerkenen. Men inntil videre er Ian Kay still going strong.