Om skranglefantene

Casper

Syns verda fortener betre enn Mumford & sons (den vitsen kunne streng tatt vore erstatta med Avett Brothers no).
Veldig glad i skrammel og skrangling, gjerne med iherdig bruk av fuzz & farfisa. Og ganske glad i sutrete menn med akustiske gitarar og småsure munnspill. Og egentlig ein heil del anna.

Vaks opp, nokså forvirra, med KISS og George Jones, er muligens prega av det. I ungdommen (fram til slutten av 20 åra) var eg unormalt opphengt i blues (ikkje “blues”), country (især singer/songwriters og americana-greia) og soul. No når eg har blitt (krampaktig) gammal har eg fått øgene opp for stoner rock og denslags rabalder. Dog helst i moderate og kontrollerte former.

Det er imidlertid den vindskjeive og skranglete rocken som står musikkhjertet aller nærmest. Garagen frå 60 tallet, via den nydelige revialscena på 80 tallet og fram til dags dato har gitt meg mang ei fin stund i sweet-spot.

 

Jørgen

Jeg er oppflasket med britisk blues og fikk banket den inn med legospade allerede fra barnsben av. Senere ble fascinasjonen større og større for det vindskeive og skakke og musikaliteten som ligger begravet i den berømmelige nerven i musikken. Mange års dypdykk i den primært akustiske delen av låtskriveruniverset vårt har lært meg å sette stor pris på virkelig gode låter og ditto bevege meg raskt forbi skuldertrekksartistene.

Samtidig har rocken alltid vært en sentral kraft i livet mitt, jeg har trasket rundt på mange av de allerede opptråkkede stier med Zeppelin, Zappa, Lizzy og dess like, før jeg så seint som ved tredveårsalderen endelig fikk en åpenbaring: Keep it simple, stupid!! Siden da har garagerocken vært midt i fokus og jeg har kunnet ause inn alt fra ’60-tallets herligheter og revivalgreia som omtrent starta simultant med punken og frem til dagens utrolig festlige verden som byr på alskens delikatesser. Billy Childish.