ANC4 – ANC4
(Beluga, 2019)
At våre trevlige naboer i øst befinner seg fjellstøtt på pallen når det kommer til å levere kompromissløs rock&roll, enten det være seg i form av garage-rocken til The Strollers, eller den breibeinte skandirocken til The Hellacopters, har jo vært hevet over enhver tvil nærmest siden tidenes morgen. Men at de nå forsyne meg også tar seg til rette og disker opp med delikat og utsøkt powerpop, levert med kirurgisk presisjon, og som også spiser kirsebær med kanonene, er, om ikke noe nytt, så i alle fall gledelig.
Men det er akkurat ANC4, eller ArvidsonNilsonCombo4, som det naturligvis er et akronym for, finner det opportunt å gjøre når de albumdebuterer på glitrende Beluga Records med en langspiller som bærer samme navn som bandet, hvis medlemmer har rulleblad fra ymse orkestre i svensk rockadel.
Og apropos trevlig, så er det just presis hva disse snertne og veldreide pop-låtene først og fremst er. Powerpop er gjerne en sjanger uløselig knyttet til 70 tallet, og storheter som Big Star, Blue Ash og The Raspberries, og det er så absolutt inspirasjoner å spore herfra, men at ANC4 er vel så begeistret for tiåret før er det heller ikke mye tvil om. The Beatles og The Byrds er nok ikke fraværende i platesamlinga til denne gjengen her, nei. Kast inn litt klassisk Tom Petty for good measures som vi sier norom bru’ne, og du har langt på vei satt ANC4 på det musikalske verdenskartet.
De klassiske ingrediensene for å bake god pop er alle på plass; fra de jangly gitarene vi skranglefanter er over snittet begeistret for, til de utsøkte melodilinjene med ditto fjonge harmonier, men i tillegg har ANC4 litt mer i påsan, og klemmer til med både munnspill og steelgitar når de finner det for godt. You Can Call Me Darling har sogar et lite americanaslør over seg.
Men det er først og fremst god pop i form av snasne melodier som er beholdningen her. Åpningslåta Easy way out, You’re the one, The Chronicle, den kanskje litt i overkant enkle, dog akk så naivt sjarmerende So good to me, er alle utsøkte eksempler på dette. Det finnes i det hele tatt ingen dårlige eksempler på god pop her, når sant skal sies, men det er allikevel noen av låtene som nok ikke holder like høyt nivå som nevnte . Aldri i nærheten av dårlig, men kanskje mer «på det jevne», for å slite ut et utslitt uttrykk enda mer, og en låt som The Winner er nok en representant for «det jevne» kategorien. Skal vi pirke på noe, som vi jo ofte skal, så låter disse blåserne litt smådvaske, men dette er bagateller for bagatellialister.
Men alt i alt er det jammen mye fin pop å spore på denne plata, og er du av typen som foretrekker en konsis og raff poplåt framfor noen helvedes proglåter med introer på drøye halvtimen (og hvem gjør vel ikke det?), så vil du fort kunne finne på å kose deg glugg i hjel med ANC4. Vox-o-meteret lander på en kruttsterk
